New Year

Hei dere! Kan man fortsatt si godt nyttår? Ja.. så lenge vi fremdeles er i januar så syns jeg det er innafor – så godt nyttår!

Så langt i år har jeg jobbet, slappet av og prøvd å samle alt av tanker og planlegging slik at rutinene kommer på plass igjen. Jeg elsker lister og rutiner, så jeg kjenner endelig på spenningen over et nytt år med blanke ark. Jeg har ikke troen på “nyttårsforsetter”, for som vi vet så ramler de fleste av innen 4.mars likevel. Jeg setter meg heller mål og delmål for hele året. Ting jeg ønsker å oppnå, hva jeg ønsker å jobbe mot og hvilke opplevelser jeg vil ha på veien.

De siste par årene har jeg vært mye syk, og det har preget både kroppen, psyken og alt av rutiner. Etter å ha kjempet i mot en kropp som sa stopp i så alt for lang tid, hadde jeg brått ikke noe annet valg enn å sette treningsskoene på hylla. Løpeskoene, spinningskoene og alt av treningsglede ble lagt bakerst i et mørkt rom der det ble liggende urørt i så alt for lang tid.

Jeg elsket trening – jeg har alltid vært den personen som har hatet all form for fysisk aktivitet, helt til jeg i 2020 fant en teningsglede jeg ikke trodde eksisterte. Når folk sa de elsket trening så høyt trodde jeg det var løgn. Men fy søren for en mestringsfølelse trening kan gi. Jeg gikk fra å nesten dø på meg av å jogge 3 km, til å jogge over 2 mil uten å stoppe. Jeg trente 3-4 økter om dagen og kunne ikke sett for meg å slutte. Men alt dette var så klart fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg fikk kanskje fire timer med søvn hver natt, jeg trente for å forbrenne mest mulig, kjørte meg ut til det maksimale for å glemme. Glemme alt som var rundt, og det var en skummel sti jeg ikke klarte å hoppe av. Helt til jeg fikk en skade i foten, som jeg fortsatte å ignorere. Jeg kunne ikke lenger løpe, men det stoppet meg ikke fra å fortsette med styrketrening, eller å tilbringe uendelige timer på spinningsykkelen. Jeg var syk.. mentalt var jeg ødelagt, og jeg lot kroppen min svi for alle de vonde følelsene jeg følte på innsiden.

Jeg startet 2021 med å få virus på balansenerven, noe som satte meg ut i 2,5 måned. Jeg var sengeliggende uten noen mulighet for å bevege meg – bare det å gå på do var en kamp. Juli måneden kom og jeg gledet meg til å endelig få på meg de nye løpeskoene mine og trene opp kondisen min igjen . målet var å løpe en mil igjen. Men så fikk jeg problemer med magen. Jeg holdt ikke på noe som helst av næring, og sov plutselig ikke noe mer enn 1 time til sammen hver natt. Jeg var utslitt. Jeg raste ned i vekt, men ingen leger hørte mitt intense rop om hjelp. Jeg fikk et kamera opp i rumpa, der de heldigvis ikke fant noe som helst.

I 2022 satte jeg meg endelig på spinningsykkelen igjen og fikk løftet et par vekter. Det føltes bra, endelig skulle jeg få gode rutiner. Magen var fortsatt ikke på lag med meg, men det skulle ikke stoppe meg fra å leve igjen. Også fikk jeg Covid, noe som satte meg enda mer tilbake. Jeg var sengeliggende i tre uker og var fremdeles veldig dårlig fra mageproblemene mine.

Noe jeg hater

De siste dagene har jeg hatt smerter i en tann.. igjen. Det tar så mye av meg å sende en melding til tannlegen for å be om en time. Legetimer – enkelt. Psykologtimer – litt verre. Frisørtime – no fucking problem. Men tannlege? La meg få slippe. Selv om jeg nå har en helt fantastisk tannlege! Så etter å ha gått noen runder med meg selv har jeg nå endelig bestilt time for neste uke.

Jeg har tidligere slitt med en helt syk tannlegeskrekk, men nå som jeg har en såpass flink og trygg tannlege går det hele så mye bedre! Kjenner jeg gruer meg til den dagen han ikke er tannlege lenger, for jeg er redd for å få skrekken tilbake så fort jeg går til noen andre. Det skal sies at skoletannlegen gjorde sitt for at jeg skulle bli såpass redd. Hun stakk meg med sprøyte minimum 8 ganger på samme sted fordi hun ikke klarte å bedøve riktig sted. Boret i feil tann og klemte tannkjøtt og lepper med verktøy hele tiden. Bedøvelsen fungerte bedre etter tannlegetimen enn når jeg faktisk satt i stolen, og jeg gikk i en bedøvelsesrus resten av dagen der jeg ikke kjente ansiktet mitt.

Det var et rent smertehelvete hver eneste gang, og den sterke tannlegelukten satte et helt eget traume i meg. Selv ikke den smilende dinosauren på veggen klarte å berolige meg.

Den dagen jeg endelig byttet tannlege ble starten på en smertefull reise – denne gangen på det mentale. For denne tannlegen visste nøyaktig hva han drev med, men jeg lå i stolen hans og skalv som et aspeløv, uten tillit. Jeg gråt før timen og ble fysisk dårlig bare av tanken på at noen skulle nærme seg tennene mine. Alt var vondt og men det hele satt i hodet mitt.

Det tok meg 5 år å bli trygg på han, til at jeg nå i dag ikke gruer meg like mye til tannlegetimen. Jeg får innkalling en gang i halvåret da jeg har en del problemer med tennene mine – jeg får fort hull og smerter i tenner, så jeg burde nesten fått klippekort snart.

Jeg sier ikke nå at jeg ikke gruer meg til å reise til tannlegen, men det er ikke på langt nær like skummelt og jeg stoler 110% på akkurat denne tannlegen. Etter å ha jobbet så mye med min egen frykt, skremmer det meg å skulle gå til noen andre. Forhåpentligvis finner jeg en som er minst like flink og trygg.

 

For en magisk helg! ✨💜


Jeg visste det ville bety mye for meg – jeg var bare ikke forberedt på hvor mye.

Det er utenfor komfortsonen store ting skjer og på lørdag hoppet jeg så langt utenfor komfortsonen jeg kunne komme. Jeg vurderte frem og tilbake. Usikkerheten satt på skulderen min og ville ikke slippe taket. Men så var det noe i meg som skrek enda høyere – jeg kom til å angre om jeg ikke var en del av noe så stort. Ja jeg reiser alene – men dette er noe jeg gjør for MEG!

Nervøsiteten slapp taket så fort jeg satte foten min på innsiden av de dørene. For en energi og for en magisk følelse! Et rom fylt med mennesker som har de samme ambisjonene og drømmene – Hver dag strekke seg for å være bedre enn i går. Mennesker med den samme gnisten for trening som jeg trodde jeg hadde mistet. Det viser seg at den var der hele tiden, jeg trengte bare denne dagen til å faktisk føle det. 💜

Endelig fikk jeg bruke kroppen igjen. Pushe grenser jeg ikke har vært i nærheten av på flere måneder, og jeg kom ut igjen med tidenes største mestringsfølelse!

Så takknemlig for denne helgen og jeg gleder meg virkelig til reisen videre!