Peew, innlegget i går var tungt å skrive og jeg måtte ta sånn ca tolv pauser og bare hylgrine litt for meg selv. Så noen meltdowns ble det, men det er så deilig å kunne skrive ned følelsene og tankene sine på denne måten. Det er derfor jeg elsker å blogge, det er derfor jeg startet min første blogg som 14 åring. Jeg elsker å skrive og ta bilder, og det er så deilig å kunne ha sitt helt eget sted der man kan dele sine egne meninger, få ut følelser og tanker man sitter og ruger på uten å fortelle det til noen. Dette er mitt fristed der jeg kan dele det jeg selv ønsker.

Jeg har fått mange gode ord fra nærmeste familie og venner om at de likte teksten veldig godt, noe jeg setter veldig stor pris på å få høre. Selv klarer jeg ikke lese den uten å gråte da dette er mine følelser og hva som suste rundt hodet mitt for ett år siden, og hva som fortsatt murrer i bakhodet mitt. Det var så godt å skrive dette innlegget, og veldig godt når det ble så godt tatt i mot av de som stod igjen med meg da farfar ble borte. 

Nå er det ikke lenge til jeg skal legge meg kjenner jeg. Middagen er inntatt og nå må jeg få unnagjort et par ting, også er det rett i senga. 

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone