Det er bare tre måneder siden jeg kom hjem til Norge og fikk feiret jul, nesten kjørt ut med bilen min et par ganger og gått på tryne på isen. Ååå herlige vinter.. det gledes.. Så vi satte oss på flyet for en uke siden og denne gangen gikk turen til Florida! Sol, sommer og ingen snø! 

Nå for et par dager siden kom vi til et hotell vi var på for nøyaktig ett år siden og det bringer frem så mange gode minner! Når vi kom inn døra her begynte jeg nesten å gråte. Leiligheten er helt identisk med den vi hadde sist og jeg løp fra rom til rom og i en eneste stor lykkerus. Du vet når du kjenner det bobler i kroppen? Sånn var det for meg å komme tilbake til dette stedet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

For ett år siden var ting veldig annerledes fra nå. Farfar var syk, vi var på utkikk etter en valp og jeg var veldig usikker på meg selv.

Nå er livet så annerledes..

Jeg har mistet min kjære farfar som til slutt måtte gi etter for kreften. Jeg har endelig funnet ut av hva jeg vil gjøre med livet mitt, noe jeg virkelig ikke visste den gang. Jeg var desperat på søken etter et svar, men det kom aldri. Jeg trodde jeg aldri noen sinne kom til å finne ut hva jeg ønsket å gjøre – helt til jeg nå ett år senere har et klart og tydelig svar. Og det er bare en helt magisk følelse!

Forrige gang vi var her fikk vi ikke nyte leiligheten vi hadde i det hele tatt da vi løp rundt om kring i alle mulige parker, noe som var helt fantastisk! Det var en uke fylt med adrenalin, lykke, nerver, skriking, latter og vondt i beina. Jeg kjenner det bobler enda mer i kroppen bare jeg tenker på den uken. Denne gangen blir det litt roligere og vi kan få slappet av og nyte ferien skikkelig mens vi er her. Nå skal vi straks spise frokost, jeg skal trene, deretter blir det et par timer med jobb før det bærer rett til bassenget og slikke sol resten av dagen. Åååå dette blir sååå deilig!

Jeg er i USA! Igjen.. Føles som jeg dro hjem for en uke siden.. Åååh jeg blir så glad av å være på et mer sommerlig sted, det er så deilig! Spesielt nå som det er vinter og kaldt hjemme i Norge.

Vi landet i Orlando i Florida 19.mars og de første dagene regnet det masse i tillegg til at det tordnet, så det var ikke en fullt så koselig start på oppholdet. Men det er noe litt verre enn litt dårlig vær som vipper meg av pinnen.

For å komme hit måtte vi mellomlande i New York, noe som herved har blitt mitt verste mareritt!

De mennene på flyplassen i New York har en tendens til å gi meg helt angst. Jeg får lyst til å løpe, skrike, spy og legge meg ned i fosterstilling og gråte. Det er bare så utrolig ukomfortabelt å gå gjennom sikkerhetskontrollene der. De tror jeg er en terrorist med bombe i hetta på genseren hver eneste gang! Uten unntak!

Problemet er at når spørsmålet “What’s your purpose in my country?” dukker opp… da blir jeg veldig dårlig i engelsk. Jeg sliter alltid med å svare på spørsmålene jeg får og jo fler spørsmål som dukker opp, jo mer høres jeg ut som en spanjol som er i ferd med å drite i buksa.

Jeg tuller ikke en gang når jeg sier at jeg var kliss våt i bakhodet og svetten rant nedover ryggen min når jeg endelig fikk gå vekk fra den helvetes luka med en mann inni. Det er overvåkningskameraer, vakter, folk med våpen, dopinghunder, sure menn… hva er det å IKKE bli stressa over egentlig?

Du blir sett på som en forbryter uansett hvor mye du prøver å gå normalt. Det som er dumt med å late som du ikke har gjemt en pistol i skoen er at du kroppen din glemmer litt hvordan man går vanlig. Du smiler kanskje litt FOR vennlig til en vakt og før du vet ordet av det er du lagt i bakken for så å bli dratt inn på et avhørs-rom. Jeg spør igjen – hva er det å ikke bli stressa for egentlig?

Så der går jeg da og er i ferd med å begynne å grine for hvert steg jeg tar, også kommer vi til neste sikkerhetskontroll. Jess.. det var det! Jeg var i ferd med å completely lose it når det viste seg at jeg hadde tatt av meg en sko og vi ikke skulle ta av oss skoene likevel. Så der stod jeg.. med en sko i hånda og den andre på foten og prøver febrilsk å få på meg skoen jeg tok av. Jeg er i ferd med å hyperventilere, tårene presser på enda mer og der kommer følelsen igjen. JEG VIL HJEM!

Jeg bare blir så ukomfortabel på flyplasser. Jeg klarer ikke å opptre naturlig på noen som helst måte. Alle har forskjellige regler og du vet aldri hva du egentlig skal vise hvor. Noen blir sure om du ikke viser boardingpass og pass, andre blir irritert om du gir dem begge deler. Plutselig kommer du til et sted du skal pipe inn boardingpasset selv, i neste øyeblikk er det en som skal se på passet ditt og stemple det! Jeg blir helt smårar av flyplasser og jeg kommer vel egentlig aldri til å bli helt klok på det. Forhåpentligvis klarer jeg en dag å være så knusende rolig som alle andre.

Jeg har fått senket skuldrene og fått sortert ting i mine egne bokser. Jeg er tydeligvis totalt avhengig av akkurat det. Alle tanker må ha sine egne bokser i hodet mitt og skyves til sine rette plasser. Jeg trengte denne stunden på å være alene med mine egne tanker og mine egne gjøremål – få inn de rutinene som var påkrevd av meg for å kunne fortsette på ferden. 

Det er så alt for lett å si “Jeg er tilbake”, men sannheten er at jeg egentlig aldri ble borte. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp