Jeg føler meg seriøst full enda, og jeg drakk kun èn drink på lørdag. Men det kan sammenliknes med å to dager senere fremdeles være på en stigende rus, og jeg er overbevist om at hvis noen tar promilletest på meg nå, så har jeg ikke lov til å kjøre bil. Så jeg safer og går til jobben i dag. Neida, det er bare jetlagen som sitter helt vanvittig akkurat nå. Jeg hater denne følelsen! Og jeg hater å være så trøtt men ikke klare å sove ordentlig fordi det er midt på dagen når jeg forsøker å sove. California er 9 timer bak Norge, så det er ikke rart hodet og kroppen min er helt på bærtur nå.
I går presterte jeg jo å sovne på sofaen et par timer, i tillegg til å våkne i natt ca tre ganger av mareritt. Mareritt som var så sterke at jeg var skikkelig andpusten da jeg våknet. Jeg hater sånne netter! Jeg hater å reise! Selve turen er alltid en eneste stor fryd, men reisedagen tar alltid knekken på meg, og den helsikes jetlagen i etterkant. Hrmf.. jeg orker jo ingenting!
Hvordan havnet jeg her? Hvor er jeg? Hvilket år er det? Hvem er jeg?
Jeg forstår virkelig ikke opp og ned på noe som helst i dag og det var vel ikke noe annet å forvente heller etter den supre timingen på hjemreise og jobbfest. Men jeg ville bli med! Fordi jeg visste det kom til å bli gøy! Og koselig… og sosialt! Og det var det! Vi storkoste oss i går med god mat og god underholdning, men fy fader så sliten jeg er. Hadde jeg kunnet så skulle jeg gjerne sovet i tre døgn nå… jeg kjenner på hele kroppen at det hadde jeg klart helt fint! Det finnes ikke tvil!
Leiligheten.. de kjente luktene og de kjente lydene. Lyden av naboen i første etasje som nyser kl 21 hver eneste kveld. Helt seriøst, det slår aldri feil! Det er så deilig å være hjemme igjen, men som jeg nevnte i innlegget mitt på fredag, så vet jeg at grep må taes. Jeg bare vet ikke hvordan, når eller i hvilken rekkefølge. Jeg vet ikke en gang hvor. Så det er mine tanker for søndagen.
Og jeg skal på jobb i morgen.. i denne tilstanden? Hah! Jeg legger meg og sover til jeg starter på jobb kl 15. Nei, men seriøst jeg skal sove.. lenge!
Koffertene er pakket og vi er klare for å dra. Det føles ikke virkelig – har jeg vært her i fire uker allerede? Jeg husker jeg gikk inn døra til denne leiligheten og tenkte for meg selv “En hel måned.. det skal bli så fantastisk! Det er en hel evighet!” Og nå sitter jeg her i en ren leilighet med kofferter ved siden av meg klar til å kysse California farvel nok en gang. Igjen! Enda en gang reiser jeg fra dette stedet med en klump i magen. Hvorfor? Det er jo så deilig å komme seg hjem! Det er så fantastisk i Norge i mine trygge vante omgivelser. Kanskje det er det som er problemet… mine omgivelser.
Jeg har tenkt mer og mer på det i det siste – hvor vil jeg ende opp? Hvor hører jeg til? Hvor er min fremtid? Er det en ting jeg hvertfall har funnet ut etter å ha vært i tenkeboksen i fler uker, så er det at min fremtid er ikke i Hønefoss. Jeg skal være totalt ærlig – det er ikke der jeg kommer til å vokse. Det er ikke der mine muligheter er. Jeg ser mot horisonten, langt forbi den trygge lille byen jeg har kalt hjemme hele livet mitt. Jeg har alltid bodd på utsiden av byen, men likevel er det den som har stått mellom meg og min vekst. Er det menneskene i den? Er det fortiden i den? Jeg aner ikke. Det er kun èn ting jeg vet, og det er at min fremtid er ikke der.
Så ja, dette er vel meg som sier at en av mine store åpenbaringer på denne turen er at jeg må bort. Jeg må bosette meg et nytt sted. Ikke fordi det forventes av noen, eller fordi noen andre tvinger meg, men fordi det føles rett for meg.
Hønefoss/Hole har alltid vært min trygge havn. Det er der jeg vokste opp og der jeg har alle minner – både gode og vonde. Men på denne turen har jeg innsett at jeg trenger å finne meg selv utenfor denne trygge havna. Jeg trenger å la båten sette kurs mot ukjent farvann, til dit horisonten fører meg.
Jeg våknet opp i dag og følte meg mørbanket. Jeg hadde ikke lyst til å stå opp, hadde ikke lyst til å gå ut. Jeg ville bare bli liggende i senga og ikke gjøre noe som helst. Samtidig vil jeg hoppe opp fra senga og virkelig gripe dagen! Jeg vil gjøre alt på så kort tid som overhode mulig – gjøre noe med livet mitt.
Jeg ble liggende i senga en stund før jeg bestemte meg for å stå opp. Fikk tasset meg ut i stua, uten klær på. Tok tak i hettegenseren som lå i sofaen, dro den på meg i de mest rolige bevegelsene jeg kunne.
Her skal jeg bli i dag. Etter hvert eneste kurs blir jeg nesten litt deprimert over at det hele er over. Jeg gruer meg og er nervøs i forkant, storkoser meg og har nerver i halsen mens det pågår, etterpå er jeg så glad, fri og trist. Det denne reisen gjør med meg er helt uvirkelig. Det som er enda tristere er at jeg ikke kan forklare det til noen. For det første fordi det er umulig å beskrive det, for det andre fordi jeg ikke gidder å kaste bort tiden min. Det lille jeg har forsøkt å fortelle har ikke blitt særlig godt tatt i mot og jeg har følt meg avvist. Helt greit, jeg vet selv hva som er viktig for meg. Jeg vet selv hva som er riktig, og hva som er virkelighet for meg.
Jeg trenger ikke at noen forstår. Det viktigste for meg er at jeg selv forstår, at jeg velger å tro på meg. Da trenger ikke alle andre gjøre det.
Nå skal jeg binge-watch’e filmer på Netflix, mens jeg spiser rista brød med Nutella. Seriøst noe av det beste som finnes!
Hodet mitt er totalt fylt opp og skal ta til seg enda mer lærdom i dag. Jeg er sliten og trøtt, nedtrykket og ferdig. Men samtidig er jeg våken, energien er på plass og jeg er excited for denne dagen! Dette er kjempe tøft og tar virkelig knekken på meg, men det er bare så fantastisk! Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det.
Nå må jeg komme meg av gårde da vi skal spise frokost sammen alle sammen.
Pust med magen og ha tunga rett i munn. Ro ned nervene, bare husk å puste! Det er slik jeg sitter nå. Dette var tøft forrige gang, og jeg vet det vil bli enda tøffere nå. Men det er det som er så fantastisk med denne utdannelsen – du står aldri stille! Det vil føles sånn, fordi det er så ekstremt vanskelig og du føler du ikke får til noe som helst. Men i mellomtiden tar du bittesmå musesteg fremover. Og så lenge det går fremover, så spiller det ingen rolle hvor lang tid det tar.
For fem måneder siden var jeg så nervøs at jeg nesten tissa på meg. Nå er nervene på et sånt sted der det føles som jeg skal besvime når som helst. Dette går fint! Jeg vet jeg kan! Denne gangen er jeg bedre rustet. Denne gangen skal jeg klare det, slik som forrige gang – bare BEDRE!
Jeg kommer til å være på kurs hele dagen i dag og i morgen. Det er såvidt tid til lunsj, og do-pauser er ikke-eksisterende. Det vil bli intenst og jeg kommer til å være totalt utslitt både før og etter. Men ikke underveis. Da er jeg i en egen boble der jeg suger til meg all informasjon. Fokuset og hodet mitt jobber på høygir og dette er vel det nærmeste jeg kommer å være rusa.
Jeg hadde ikke mer enn trykket på publiser-knappen på innlegget i går der jeg nevner at det er uka før mensen… gjett hva jeg møtte da jeg gikk på do like etterpå. Jess… og jeg hadde på meg hvis truse! Takk gud for at jeg gikk på do i akkurat det sekundet, for trusa var like hvit som da jeg tok den på meg. Tre dager før jeg egentlig skal gjennom det helvete her, men det går fint. Da er det fortere overstått! TMI for noen? I will NOT apologize.
Nå i skrivende stund har jeg så sinnsykt nerver! I morgen er dagen! Enda et nytt kurs står for tur og jeg sitter her med klump i magen og halsen, mens hendene mine skjelver og jeg svetter på ryggen. Det var så nervepirrende forrige gang, men så fantastisk samtidig! Jeg kan ikke tro at det allerede har gått fem måneder siden jeg satt i det rommet. FEM MÅNEDER føles seriøst som to uker! Og nå er jeg tilbake.
Alt er pakket og klart til jeg skal møte opp der klokken 07:30 i morgen tidlig. Pakket.. hah! Det er ingenting jeg trenger å ha med meg, da vi får det vi trenger der. Selv om jeg gruer meg, så gleder jeg meg også helt vanvittig mye!
I går var vi på enda en date-night på luksus-kinoen. Det er så deilig å komme inn dit, sette seg ned og bare nyte filmen mens man spiser søtpotet-fries. Åja! Du leste riktig! SØTPOTET-FRIES! PÅ KINO! Med beina høyt hevet og setet bakoverlent! Det er helt utrolig at jeg ikke har hørt om dette konseptet før nå!
Vi på filmen Peppermint.. den var helt ok. Ikke bra, og ikke dårlig, men jeg kjente utover i filmen at jeg ble litt rastløs. Det var alt for mye action og for lite handling. Det er vel egentlig grunnen til at jeg ikke liker action filmer… det skjer ingenting. Skyting, drap, blod og slag i trynet. Ingen humor, romanse, tårer eller replikker – det er hvertfall sånn det føles.
I går var det også veldig varmt og klamt her, selv etter en tur i dusjen var jeg like svett så fort jeg satte foten utenfor dusj-døra. Jeg skiftet sånn ca fem ganger før jeg fant ut at jeg fikk ta til takke med en topp og en tights. Det er den fantastiske uka før jeg får mensen og jeg blir alltid så oppblåst i forkant. Ingen klær er fine på og jeg hadde mest lyst til å bare bli igjen hjemme. Men baggy, komfortable klær og en hestehale fikset det problemet.
Er det noe jeg virkelig elsker og forguder her i verden, så er det serier! Og da mener jeg ikke sånne serier du ser på bare for å få tiden til å gå. Jeg mener ikke sånne serier som du tvinger deg gjennom, eller bare hopper til siste episode fordi du vil se hvordan den ender. Hvis du er en av disse menneskene – skjerp deg! Finn en serie som gjør det verdt tiden din! For alt vi vet, lever vi bare en gang. Vil du da virkelig bruke opp din kostbare tid på en ræva serie eller film bare fordi du klikket på start?
Jeg gir en film 10 minutter – om den ikke har fanget interessen min, slår jeg den av og finner en ny.
Det minste jeg har gitt en serie var 5 minutter. Det er så enkelt å få den som ser på til å føle noe – spenning, tristhet, glede, sinne, nysgjerrighet, i pilot-episoden. Om første episode ikke klarer å trigge noe av dette i meg de første 5 minuttene.. I’m out. Det absolutt maksimale jeg gir en serie jeg er litt i tvil på, er to episoder.
Og om serien ikke klarer å holde interessen min, og spenningen oppe, så slutter jeg bare å se på den. Jeg aner ikke hvor mange serier jeg har startet på, men avsluttet midt i da den enten ble for ensformig, eller ikke var spennende nok. Noen har jeg også avsluttet fordi det blir for innviklet for mitt “simple hode” å følge med på.
Det blir vel å skyte meg selv i leggen når jeg sier navnet på disse seriene, men hei! Alle har forskjellig smak. Jeg har fått høre så mye bra om dem og mange elsker disse seriene, men de klarte bare ikke å få meg interessert NOK.
Sons of Anarchy, Liar, White Collar, Suits… og lista fortsetter.
Men jeg vil understreke en VELDIG VIKTIG ting! Dette er serier jeg har sett fler episoder av og egentlig likt, men det ble gjerne ikke spennende nok, for ensformig eller litt for innviklet. Rekkefølgen stemmer overens med seriene. Det kan hende jeg begynner å se på dem igjen, bare ikke i dag.
Serier som derimot klarer å vekke interesse, nysgjerrighet, spenning, glede, tårer og sinne. Serier som får deg til å sitte urolig i sofaen av intensiteten. De som får deg til å glemme å spise, og LØPE på do fordi du ikke har tissa på 5 timer… Serier du ikke kan se for deg et liv uten. DET er de seriene jeg virkelig forguder! Det er serier jeg fullfører uten problem! Jeg kommer til å lage en egen liste med favorittserier en dag også, men akkurat nå ville jeg bare få ut litt frustrasjon over de som faktisk ser en serie, bare for å se en serie. Om du ikke finner en du elsker, finn på noe annet. Bruk tiden bedre. Livet er for kort til å se på ræva serier.
Treningsøkta i dag gikk så som så.. Jeg prøver å jobbe litt med spensten min, noe som ikke alltid går etter planen. Bare for å gi dere et lite bilde av min dårlige spenst – en sel har mer spenst enn meg. Okei, da har vi fått den ut av verden. Men jeg har klart å imponere meg selv med å hoppe opp på et par benker med samlede bein, benker jeg ikke trodde jeg kom til å nå opp til. Den ene benken stod jeg foran i to timer før jeg endelig turde å hoppe opp. Åjada.. du leste riktig.. TO TIMER stod jeg foran en benk og virkelig psyket meg opp med pusteøvelser og alt for at jeg skulle tørre å hoppe opp på denne benken. Den nådde til under kneet mitt og jeg har ikke lange bein, så det burde ikke være noe problem. Jeg feiga ut ca 40 ganger, helt til jeg endelig tok sats og beina mine lettet fra bakken.
Det ekleste med denne opplevelsen var at det føltes ikke som om jeg hoppet, men at kroppen min bare fikk nok av å stå der og tok ansvaret selv for å få meg opp på den benken. Kroppen min så seg rett og slett drittlei på at hodet mitt tvilte på egne ferdigheter. Etterpå hoppet jeg opp på den 12 ganger til, for da var det jo gøy og jeg fikk en stor mestringsfølelse av å få det til! Dette var i april, og jeg har jobbet litt med de samme tingene siden det, bare ikke like “høyt”.
I dag skulle jeg hoppe opp på en benk som var noen få cm lavere, men jeg begynte igjen å tvile. Det hele resulterte i at jeg ikke turde å ta nok sats når jeg hoppet, så høyre foten min sklei av kanten og jeg smalt leggen rett inn i stål-benken! Fy fader så innihelvetes vondt det var og jeg fikk mest lyst til å skrike og grine hysterisk om hverandre. Men jeg beit det i meg og fikk haltet meg hjem igjen.
Så hva skjedde egentlig? Hvorfor klarte jeg det ikke?
Jeg begynte å tvile på meg selv og jeg begynte å tvile på at jeg kom til å klare det akkurat i dag. Jeg trodde ikke på meg selv og stolte ikke på mine egne evner. Jeg vet jeg kan, men akkurat i dag… så kunne jeg ikke. Fordi hodet mitt begynte å fortelle meg at jeg ikke kunne.
Hvor ofte gjør vi dette i det daglige? Der vi begynner å tvile på oss selv og vi ikke tør å gå etter hva vi ønsker å gjøre? Du vet du kan.. du bare tør ikke..
Merkelig at et hardt smell i leggen skal få deg til å tenke over sånne ting, når jeg i realiteten bare burde lagt meg ned og skammet meg over egen eksistens. Men dette er helt normalt! Vi gjør det alle sammen. Vi trekker oss tilbake der det blir ukomfortabelt. Vi bruker rett-rett muligheten der vi kan. Og det er noe jeg virkelig skal jobbe med fremover! Tro på meg selv, og at jeg kan!
