Vet du hva? Jeg er egentlig litt irritert.. Hele denne måneden har gått bort til sykdom, smertestillende, soving og godteri-spising! Jeg har ikke orket noe annet enn å ligge i senga og forsøke å bli bedre. Jeg har spist Ritz til den store gullmedalje da jeg var kvalm i over en uke. Jeg hamstret inn alt jeg kunne finne som hadde samme farge som eplemost og de på apoteket må ha trodd det var noe alvorlig galt med meg der jeg dro med meg ibux, paracet, bronkyl, repsils.. altså alt jeg kunne kommer på som kunne hjelpe meg ut av dette marerittet.
Jeg sov med bøtta ved siden av senga, klarte ikke å sove da jeg våknet av sterk kvalme hvert kvarter og magekramper herfra til helvete. Slimet surklet i halsen mens jeg forsøkte å finne meningen med livet ved å se en hel sesong av Grey´s Anatomy på en stakkars fredag.
Når jeg endelig klarte å komme meg opp fra senga etter en lettere to ukers koma, så var det tid for operasjonen. Jeg gruet meg og forstod ikke helt hva som var i ferd med å skje. Skulle jeg virkelig gjøre dette? Jeg forstod ingenting før jeg plutselig våknet mer forvirret enn noen gang. Jeg gråt uten å vite hvorfor og jeg ville bare sove.
Deretter var det enda en uke i senga. Smerter, sliten, sove.. Det var vanskelig å gå, det var vondt å sitte, jeg ble svimmmel av å stå og alt jeg klarte var å ligge. Helt stille i senga… med Grey´s Anatomy på TV´en.
Jeg har sett veldig mange sesonger av denne serien da, men jeg har ikke gjort noe som helst! Denne måneden har gått uten en eneste hendelse. Jeg har ikke vært med noen som helst! Og jeg kan love at jeg ikke har løpt ned døra på treningssenteret. Kjenner jeg gruer meg til å komme i gang igjen nå ettersom skrittelleren har vist 12-28 skritt hver dag i tre uker. Okei, det var løgn. Den har vist 0 skritt da jeg ikke har hatt den på meg mens jeg har vært syk.
Jeg møtte opp på sykehuset 08:30 og navnet mitt blir ropt opp før jeg rekker å synke ned i stolen. Jeg tar sykepleieren i hånden og hilser, men glemmer med en gang hva hun sa hun het. Jeg følger pent og pyntelig etter henne, helt i andre enden av sykehuset, opp en trapp og inn en dør med bokstavene «K I R U R G».
Jeg blir fulgt inn til et venterom som liknet litt mer på en stue, noe som var koselig. Men jeg rekker ikke en gang ta av meg jakken før enda en person roper opp etternavnet mitt. Men hun her er annerledes. Hun har hårnett, andre farger på klærne og munnbind hengende nedenfor halsen.
Nå vil jeg veldig gjerne hjem.
Jeg kommer inn i et nytt rom og setter meg i stolen til høyre. Jeg får informasjon om hva som skal skje, men setningene blir omgjort til bølger som skyller inn mot strandkanten. Ordene blir til bakgrunnsstøy jeg ikke klarer å forme til setninger lenger. Jeg er redd og dette gikk plutselig veldig fort. Nå blir det liksom så virkelig.
Jeg henger fra meg jakka og hilder på to sykepleiere som viser meg til seng nr 4. Nok en gang. Aner ikke hva de sa at de heter. Ordene blir omgjort til bølgesus. Jeg får beskjed om å kle av meg klærne og ta på meg en blå, lang skjorte. Det føles deilig. Befriende. Stoffet er mykt, noe som roer meg ned.
Jeg setter meg på sengekanten før sykepleieren kommer og gir meg en kopp med tre tabletter. Paracet, …… og kvalmestillende. “Det står at du lett blir kvalm under narkose, så du får med en kvalmestillende tablett også.” Hva? Lett kvalm under narkose? Jeg har aldri vært i narkose før, så jeg aner ikke! Jeg forklarer det til henne med nervøs stemme, og at jeg hadde gitt informasjon om at jeg har skrekk for å kaste opp. Det er det jeg er redd for.. å bli dårlig. Jeg fikk tabletten bare sånn i tilfelle.
Kanylen ligger på bordet ved siden av meg og jeg kjenner det knyter seg i magen.
Åååh. Jeg gruer meg til å få den i hånda.
“Jeg skal se om du har tydelige blodårer i armen, for da kan vi sette den der istedenfor i hånda.”
Jess! Det har aldri vært noe problem for leger å ta blodprøve på meg. Og riktig nok, hun finner den med en gang og jeg får kanylen i armen istedenfor i hånda. Dette må jo gå bra, med en så fin start.
Jeg blir liggende i senga og lytte til alt som skjer rundt meg. Samtalene sykepleierne har om jakker, hyttetur og vintersko. Det kommer enda en sykepleier som tar meg i hånda og sier et navn jeg glemmer med en gang. Jeg prøver så godt jeg kan å puste med magen. Dette går bra.
Etter en stund kommer to av sykepleierne og henter meg. Senga blir trillet ut på gangen og inn i operasjonsrommet. Og skulle du sett.. enda en person som sier navnet sitt.
De forklarer hva som kommer til å skje og at jeg kommer til å sove hele tiden og vil ikke merke noen ting.
På veggen der fremme står det en reol med permer. Så rart.. de har ikke sånne på operasjonsrommet på Grey´s Anatomy. Jeg tror jeg har sett litt på Grey´s i det siste.
“Er du allergisk mot noe, Kathrine? Noen medisiner, bedøvelse.. ingenting?” Hvordan i all verden skal jeg vite det? Jeg velger bare å si nei. Jeg merker at hjertet slår raskere og pusten blir kortere. Kirurgen klistrer ting på kroppen min for å kunne måle mine vitale tegn mens jeg opereres. Sykepleieren til venstre setter en klype på fingeren min.
Kirurgen setter en maske over munnen min og jeg får beskjed om å puste godt hele veien. Først puster jeg inn surstoff, det luktet litt søtt og jeg kjenner jeg blir stresset. Mest fordi jeg vet ikke hva jeg kan forvente. Det har vært så mange nye inntrykk allerede og vi har bare såvidt begynt. Endelig tør jeg å puste normalt. Dette var ikke så farlig. Det går fint.
“Da kan du tilføre propofol.” Pulsen min øker igjen, men jeg fortsetter å puste normalt. Frykten for å våkne under inngrepet streifer meg. Jeg blir bekymret for at jeg ikke skal sovne ordentlig. Jeg kjenner ingenting. Jeg er ikke trøtt, ikke slapp.. ingenting.
Pust inn, pust ut. Pust inn… pust ut. Det skjer ingenting. Kanskje jeg er immun? Kanskje narkose ikke fungerer på meg? Huff, nei jeg håper da ikke det. Men jeg kjenner virkelig ingenting. På film teller de baklengs fra 10, og sovner på 7. Greit nok.. det er film. Men jeg har ligget her og pustet ganske lenge, og ingen sier noen ting.
Hva skal jeg tenke? Hva skal jeg føle? Jeg prøver å slappe av, men jeg er nervøs. Jeg er ikke trøtt, er ikke sliten. Sykepleieren legger en hånd på hodet mitt.
Jeg kjenner
ingen
ting
Jeg kjenner plutselig at noe ruglete og langt, i plastikk blir dratt opp fra halsen min. Litt ubehagelig, men alt blir svart like fort som følelsen dukket opp.
«Kathrine. Kathrine. Kathrine. Kathrine.» Noen rister meg i armen og jeg forstår ikke helt hvor jeg er, eller hvorfor hun maser sånn på meg. I neste øyeblikk begynner jeg plutselig å gråte. Skikkelig hulkegråt. Tårene renner og jeg klarer ikke å stoppe det. Jeg føler ingenting.
Forvirret? Ja.
Trøtt? Ja.
Men smerte? Nei.
Jeg vil bare sove.
“Går det greit?”
“Mm. Jeg vet ikke hvorfor jeg gråter”
“Det er normalt det altså. Det er helt i orden å gråte.”
Jeg blir trillet tilbake til der jeg startet og gråter mine tapre tårer før det endelig gir seg. Så rart. Så ekkelt! Hvorfor begynte jeg å gråte? Og hvorfor klarte jeg ikke å stoppe?
Etter en stund kommer sykepleieren min tilbake. «Vil du prøve å sitte, eller ligge litt til?» Pff.. jeg kjenner ingenting, så det skal da ikke være noe problem å sette seg opp.
“Hadde jeg et rør i halsen?”
“Ja, det hadde du.”
Wow! Er det fælt å si at jeg er stolt av meg selv? Men samtidig veldig satt ut! Så mye folk kan gjøre med deg når du er bevisstløs. Det er litt skummelt når man tenker over det. Når jeg sovnet, kunne folk kjøre et rør ned i halsen min og skjære og sy i meg.. uten at jeg kjenner noe som helst.
Jeg setter meg opp i senga, svimmelheten sitter i kroppen, men det går fint. Jeg er ikke kvalm og jeg kjenner ingenting.
Jeg kler på meg klærne mine og snakker med kirurgen om hvordan operasjonen hadde gått. Det hele var vellykket. Ingen komplikasjoner, ingen uventede hindringer.
Jeg er så tørr på leppene, i munnen og halsen.
Sykepleieren viser meg inn på en stue der hun har satt frem frokost jeg kan kose meg med mens jeg kjenner på narkosen som fortsatt danser rundt i kroppen. Det føles hvertfall sånn.
De som hadde ansvaret for meg var så flinke og jeg er så glad for at jeg hadde akkurat disse menneskene. De var så forståelsesfulle, snille og rolige. Det var lett å snakke med dem og jeg vet at de er en stor del av grunnen til at jeg klarte å holde meg rolig og ikke ble så redd.
Jeg har nervene på utsiden av kroppen, det er hvertfall så det føles. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg skal le eller grine. I morgen har jeg time hos kirurgen på sykehuset der jeg skal legges i narkose og gjøre et kirurgisk inngrep. Hvem skulle trodd at dette skulle skje nå? Tiden har gått så fort, men likevel så utrolig sakte!
Jeg har vært hos leger og spesialister, og endelig blitt møtt med forståelse for at dette er et problem. Etter å ha slitt med det samme i fler år skal jeg endelig få en slutt på det. Men jeg er redd!
Redd for hva som venter meg. Redd for at resultatet ikke blir bra. Jeg er så redd for smertene i etterkant og hvor lang tid det vil ta før kroppen heles.
Jeg er bekymret for nåler, medisiner og narkosen. Samtidig er jeg nysgjerrig på hvordan det føles.
På denne tiden i morgen vil alt være over. Men jeg er redd.
Nå er jeg lei av å være syk! Lei av å hoste og ha vondt i hodet. Jeg er lei av å være kvalm og svimmel. Lei av å føle meg jævlig. For et par uker siden ble jeg syk, og med det så mener jeg ikke god gammeldags forkjølelse. Men en real runde med kvalme, brekninger, hodepine, forkjølelse, feber og æsj. Kan man kalle det influensa? Jeg aner ikke! Alt jeg vet er at jeg har vært sengeliggende i halvannen uke og ikke hatt en eneste sjanse til å fungere i livet. Hvordan er det mulig? Hvordan blir man så totalt slått ut av et bittelite virus?
Nå er jeg endelig bedre! Litt små-hosting og hodepine overlever jeg! Paracet og te fikser det meste. Alt er greit, for jeg lever endelig igjen! Jeg bosatte meg i senga med Grey´s Anatomy rullende på TV-skjermen og tekoppen godt plantet i hånda. Jeg dro til og med med meg vannkokeren inn på soverommet, sånn at jeg skulle slippe å reise meg opp for noe som helst annet enn å gå på do.
