..

Jeg er så giret for det nye året, og gleder meg til å kunne skrive masse her igjen 😀

1. ..j

.

..

–

Hei dere! Kan man fortsatt si godt nyttår? Ja.. så lenge vi fremdeles er i januar så syns jeg det er innafor – så godt nyttår!

Så langt i år har jeg jobbet, slappet av og prøvd å samle alt av tanker og planlegging slik at rutinene kommer på plass igjen. Jeg elsker lister og rutiner, så jeg kjenner endelig på spenningen over et nytt år med blanke ark. Jeg har ikke troen på “nyttårsforsetter”, for som vi vet så ramler de fleste av innen 4.mars likevel. Jeg setter meg heller mål og delmål for hele året. Ting jeg ønsker å oppnå, hva jeg ønsker å jobbe mot og hvilke opplevelser jeg vil ha på veien.

De siste par årene har jeg vært mye syk, og det har preget både kroppen, psyken og alt av rutiner. Etter å ha kjempet i mot en kropp som sa stopp i så alt for lang tid, hadde jeg brått ikke noe annet valg enn å sette treningsskoene på hylla. Løpeskoene, spinningskoene og alt av treningsglede ble lagt bakerst i et mørkt rom der det ble liggende urørt i så alt for lang tid.

Jeg elsket trening – jeg har alltid vært den personen som har hatet all form for fysisk aktivitet, helt til jeg i 2020 fant en teningsglede jeg ikke trodde eksisterte. Når folk sa de elsket trening så høyt trodde jeg det var løgn. Men fy søren for en mestringsfølelse trening kan gi. Jeg gikk fra å nesten dø på meg av å jogge 3 km, til å jogge over 2 mil uten å stoppe. Jeg trente 3-4 økter om dagen og kunne ikke sett for meg å slutte. Men alt dette var så klart fordi jeg ikke hadde det bra med meg selv. Jeg fikk kanskje fire timer med søvn hver natt, jeg trente for å forbrenne mest mulig, kjørte meg ut til det maksimale for å glemme. Glemme alt som var rundt, og det var en skummel sti jeg ikke klarte å hoppe av. Helt til jeg fikk en skade i foten, som jeg fortsatte å ignorere. Jeg kunne ikke lenger løpe, men det stoppet meg ikke fra å fortsette med styrketrening, eller å tilbringe uendelige timer på spinningsykkelen. Jeg var syk.. mentalt var jeg ødelagt, og jeg lot kroppen min svi for alle de vonde følelsene jeg følte på innsiden.

Jeg startet 2021 med å få virus på balansenerven, noe som satte meg ut i 2,5 måned. Jeg var sengeliggende uten noen mulighet for å bevege meg – bare det å gå på do var en kamp. Juli måneden kom og jeg gledet meg til å endelig få på meg de nye løpeskoene mine og trene opp kondisen min igjen . målet var å løpe en mil igjen. Men så fikk jeg problemer med magen. Jeg holdt ikke på noe som helst av næring, og sov plutselig ikke noe mer enn 1 time til sammen hver natt. Jeg var utslitt. Jeg raste ned i vekt, men ingen leger hørte mitt intense rop om hjelp. Jeg fikk et kamera opp i rumpa, der de heldigvis ikke fant noe som helst.

I 2022 satte jeg meg endelig på spinningsykkelen igjen og fikk løftet et par vekter. Det føltes bra, endelig skulle jeg få gode rutiner. Magen var fortsatt ikke på lag med meg, men det skulle ikke stoppe meg fra å leve igjen. Også fikk jeg Covid, noe som satte meg enda mer tilbake. Jeg var sengeliggende i tre uker og var fremdeles veldig dårlig fra mageproblemene mine.

.

De siste dagene har jeg hatt smerter i en tann.. igjen. Det tar så mye av meg å sende en melding til tannlegen for å be om en time. Legetimer – enkelt. Psykologtimer – litt verre. Frisørtime – no fucking problem. Men tannlege? La meg få slippe. Selv om jeg nå har en helt fantastisk tannlege! Så etter å ha gått noen runder med meg selv har jeg nå endelig bestilt time for neste uke.

Jeg har tidligere slitt med en helt syk tannlegeskrekk, men nå som jeg har en såpass flink og trygg tannlege går det hele så mye bedre! Kjenner jeg gruer meg til den dagen han ikke er tannlege lenger, for jeg er redd for å få skrekken tilbake så fort jeg går til noen andre. Det skal sies at skoletannlegen gjorde sitt for at jeg skulle bli såpass redd. Hun stakk meg med sprøyte minimum 8 ganger på samme sted fordi hun ikke klarte å bedøve riktig sted. Boret i feil tann og klemte tannkjøtt og lepper med verktøy hele tiden. Bedøvelsen fungerte bedre etter tannlegetimen enn når jeg faktisk satt i stolen, og jeg gikk i en bedøvelsesrus resten av dagen der jeg ikke kjente ansiktet mitt.

Det var et rent smertehelvete hver eneste gang, og den sterke tannlegelukten satte et helt eget traume i meg. Selv ikke den smilende dinosauren på veggen klarte å berolige meg.

Den dagen jeg endelig byttet tannlege ble starten på en smertefull reise – denne gangen på det mentale. For denne tannlegen visste nøyaktig hva han drev med, men jeg lå i stolen hans og skalv som et aspeløv, uten tillit. Jeg gråt før timen og ble fysisk dårlig bare av tanken på at noen skulle nærme seg tennene mine. Alt var vondt og men det hele satt i hodet mitt.

Det tok meg 5 år å bli trygg på han, til at jeg nå i dag ikke gruer meg like mye til tannlegetimen. Jeg får innkalling en gang i halvåret da jeg har en del problemer med tennene mine – jeg får fort hull og smerter i tenner, så jeg burde nesten fått klippekort snart.

Jeg sier ikke nå at jeg ikke gruer meg til å reise til tannlegen, men det er ikke på langt nær like skummelt og jeg stoler 110% på akkurat denne tannlegen. Etter å ha jobbet så mye med min egen frykt, skremmer det meg å skulle gå til noen andre. Forhåpentligvis finner jeg en som er minst like flink og trygg.

 

Denne USA-turen har det vært veldig stille fra meg her inne. Rett og slett fordi jeg har hatt mitt fulle fokus på å lage videoer og komme inn i en god rutine som fungerer for meg. Jeg ville få det på plass før jeg satte noe av fokuset mitt tilbake til skriving og bilderedigering igjen. Og er det noe jeg virkelig har funnet ut de siste ukene, så er det at jeg elsker å lage videoer like mye som jeg elsker å skrive! Jeg har hatt lyst til å poste videoer på YouTube i så lang tid, men jeg har utsatt det i så alt for lang tid fordi jeg har vært så rett for hva andre kommer til å tenke – hva andre kommer til å si. Men nå har jeg endelig virkelig gått inn for det, og jeg har det så mye bedre nå enn jeg har hatt på lenge! Fy søren for en deilig følelse!

Jeg har alltid hatt et kamera i hendene. Jeg har alltid filmet meg selv – i både korte og lange snutter. Jeg har laget så mange videoer helt fra jeg var 14 år, som aldri har sett dagens lys på YouTube. Og det er veldig trist å tenke på nå når jeg ser tilbake på det.

De siste ukene er noe jeg virkelig trengte. Til å la meg selv puste, la meg selv ta plassen jeg trengte. La meg selv leve slik jeg selv ønsker.

Nå er jeg endelig hjemme igjen og kan komme inn i de gode rutinene jeg allerede hadde, i tillegg til å implementere rutiner jeg har jobbet med mens jeg har vært borte. Det er helt fantastisk å være hjemme! Jeg har virkelig lengtet hjem mer enn noen sinne denne gangen. Allerede èn uke inn i oppholdet kom følelsen av hjemlengsel og ga meg et slag i trynet. Og fra den dagen har jeg bare gledet meg så enormt til å komme hjem!

Mamma visste ikke hvilken dato vi kom hjem, så jeg ønsket å overraske henne. Jeg hadde snakket med stefaren min, Svein – og planlagt hvordan vi skulle sørge for at hun ikke visste noe som helst! Hun ringer meg hver dag etter jobb, og mens vi har vært i USA har dette vært en del av min morgenrutine, da vi har vært 9 timer bak. Det er så koselig å snakke sammen hver eneste dag, og jeg ville ikke at hun skulle mistenke noe at vi allerede var inne i huset, da hun kom hjem fra jobb. Og siden hun ringer meg med videosamtale, så hadde jeg satt neg inne på soverommet slik at det skulle være samme bakgrunn som i USA. Vi tok alle forhåndsregler! Bilen var plassert et annet sted, skoene og koffertene var inne på kjøkkenet. Alt var klart til å overraske mamma med at vi var hjemme.

“Hva skal dere i helgen?”

“Slappe av ved bassenget.”

“Åååh så deilig! Men vi skal til Sverige!”

“Åååh! Jeg vil være meed”

“Du får ta neste fly, kanskje du rekker det. Hihi”

 

Lite visste mamma at jeg allerede skulle være med til Sverige på lørdag.

Lite visste mamma at jeg allerede var på andre siden av husdøra.

 

Mamma parkerer utenfor huset og vi sier hade. Ønsker hverandre en fin dag og en god helg. Vi legger på og pulsen min øker.

Løøp!

Ut i stua, setter på kameraet og slenger meg i sofaen.

Jeg hører henne i gangen.

Svein går ut og møter henne.

Jeg er helt stille. Passer på å ikke puste.

 

Mamma kommer inn i stua. Fiiine, gode, fantastiske mammaen min som jeg ikke har sett på to måneder! Jeg får lyst til å rope ut av glede, men jeg er helt stille.

Mamma går forbi med nesa ned i telefonen for å vise Svein et bilde.

Hun så meg ikke.

Hva gjør jeg nå? Koffertene står på kjøkkenet bak spisestuebordet. Hvis hun ser dem, så er overraskelsen ødelagt.

Hun står med ryggen mot meg. I panikkens øyeblikk spretter jeg opp og går mot henne. Hun kan ikke se koffertene!

Halvveis bort til henne stopper jeg opp. Hun kommer til å bli skremt om jeg kommer bak henne nå! Men om jeg går tilbake, kommer hun til å merke bevegelsen i sidesynet. Jaja.. jeg får bare ta veldig trygt og forsiktig på armen hennes.

Dårlig idè! Men hvilke andre muligheter hadde jeg?

 

Hun viste Svein et bilde av meg som jeg hadde sendt henne. Jeg tar på armen hennes og stryker på henne. Idet hun ser meg… SKRIKER HUN!

Så klart.. Selvfølgelig skvatt hun av dette.. og jeg angrer så intenst på at jeg ikke bare ble sittende i sofaen.

Når panikken var over og jeg var sikker på at hu tissa i buksa, så var hun bare glad og klemte meg.

 

“Du skulle jo ikke være her. Først var du der *bildet* også var du her. Jeg snakket NETTOPP med deg!”

 

Så overraskelsen ble litt ødelagt av at hun skvatt så mye, men mamma ble såå glad for å se oss igjen❤️

Vi har hatt en fantastisk helg med Sverigetur, god mat og bygging av møbler.

Det er så deilig å være hjemme, og det var såå deilig å være med mamma igjen!❤️