Jeg fikk meg et lite sjokk da jeg gikk tur i går kveld! Dette er en runde jeg har gått så mange ganger! På sommeren har jeg jogget i denne skogen, på vinteren har jeg gått turer og funnet en egen ro ved å se på de snø-belagte trærne, istappene som henger ned fra greinene… Det har vært et lite magisk sted der jeg har mange gode minner!
Jeg skulle gå tur i denne skogen igjen i dag, etter å ikke ha vært hjemme på fler uker, og gledet meg til å puste inn den typiske skog-lufta, og ha noen minutter med meg selv og mine egne tanker. Men det lille idyllet jeg hadde sett for meg, ble fort omgjort til et stort sjokk! Jeg gikk nedover bakken mot skogen, der dette møtte meg..
Jeg forventet skog, trær, lyden av fugler, ekorn som klatret på stammene – slik det alltid gjør når jeg går i denne skogen! Trestammene som hadde ramlet ned og man måtte dukke og hoppe over dem.
Det er ikke mer enn et par måneder siden jeg gikk denne veien sist, og nå var det dette som møtte meg! Skogen jeg gikk i hver eneste dag – det er borte nå.
Stillhet. En tomhet ligger som et tykt laken der naturen pleide å være.
Det er helt uvirkelig at det er borte! Hele skogen… alle trærne.. alle de gode minnene.. stubben vi hoppet over… borte.
Når vi har en sånn konstant trang til å rive ned så mye av naturen, vil det en dag ikke være noe igjen. Og det skremmer meg.
