Etter jeg hadde postet innlegget mitt i går ble jeg så sinnsykt daff. Vet ikke om jeg er værsjuk eller noe.. for jeg kan ikke skylde på jetlag lenger. I går var det to uker siden vi kom hjem fra USA, så det har ingenting med turen å gjøre nå lenger. Men det skal sies at denne gangen har jeg vært helt ødelagt etter vi kom hjem. Jeg har ikke sovet ordentlig om nettene, drømt skikkelig rart og våknet en del – ikke uthvilt i det hele tatt! Jeg har endelig fått døgnrytmen på plass og spiser normalt igjen. En periode nå har jeg spist alt for lite, noe som heller ikke hjelper på energien.
Men de siste par dagene har jeg følt meg litt sånn “OFF”. Ikke noe energi. trøtt, daff og bare henger ikke med i hverdagen. Skikkelig frustrerende! Så i går ble det en rolig kveld på meg i senga med Netflix… noe som by the way var ganske deilig! NOT GONNA LIE! Planen var jo egentlig å reise på en fest hos Malin, jeg bare kjente at jeg hadde ikke fått noe særlig ut av det når jeg var i den forment jeg var i.
I dag er jeg heldigvis litt bedre og prøver nå å planlegge den kommende uka! Det er mye som skjer, og på torsdag er det 17.mai, noe jeg skal feire med pappa og det blir så koselig!
1. Trene og spise masse god mat! Det skal bli så deilig å komme inn i egne rutiner igjen og få litt orden på ting. Når vi var i USA ble det veldig mye pizza og veldig lite grønnsaker for å si det sånn. Og av en eller annen grunn drikker jeg faktisk mye mindre vann når jeg er der, enn jeg gjør her hjemme. Så kroppen min var vel både litt dehydrert og skitten innvendig når vi kom hjem. Men nå! Halleluja! Jeg kan spise grønnsaker og egg hver dag igjen!
2. Rydde og vaske ferdig leiligheten. Jeg begynte med dette med det samme jeg kom hjem fra USA, men er ikke ferdig helt enda. Når man først setter i gang burde man bare gjøre seg ferdig! Det har seg gjerne sånn at når man tar en liten pause på to dager fordi det skjer andre ting, så ligger det plutselig bøtter, såpe og skitne klær rundt om kring. Så nå skal jeg få gjort det resterende og få det skikkelig fint her! Det skal bli sååå deilig!
3. 17.mai feiring! Woho! Er det bare jeg som er litt sånn – jaja.. 17.mai.. jaja, koselig og sånt.. ?
Jeg føler alle andre er helt “Åmaigaaad! Norges nasjonaldag! Alt må ordnes før den store dagen! Vårrengjøringen må skje! Jeg må vaske huset, vaske bilen, fikse håret, sende sofaen og teppene på rens, fikse vipper, ta mer botox, handle inn 243 pølser, fylle opp hele fryseren med is og vokse bikinilinjen! OOOG BUNADSØLVET PÅ TAS NED FRA LOFTET!” Også må vi ikke glemme disse flaggene folk skal ha på bilen sin da. Mulig dette er en upopulær mening, og jeg liker 17.mai jeg også, men jeg syns at folk kan ta litt vel av.
4. Sette opp frisørtime. Nå har jeg gått rundt med en stygg, blass farge i evigheter. Jeg har faktisk en hemmelighet å dele – jeg har ikke farget lengdene på håret mitt siden august! Det er nå brått blitt 9 måneder siden! Det er et helt svangerskap det! Siden jeg fikset håret mitt! Jeg har jo klippet det og passet på den detaljen, men fargen har vært nedprioritert i evigheter, for jeg klarer ikke bestemme meg for hva jeg skal gjøre. Skal jeg gå for Balayage? Skal jeg fortsette å ha håret mørkt? Uansett hva, så må jeg få fingeren ut av rumpa og få gjort noe med det, for jeg føler meg som en dass! Så frisørtime skal settes opp denne måneden!
5. Jeg har ikke sett venner og familie på ukesvis da jeg har vært borte, så det skal bli deilig med ordentlig kvalitetstid med dem igjen. Det er deilig å være borte på tur, men samtidig er det kjempe deilig å komme seg hjem til de man er glad i.
6. Jeg skal også jobbe masse denne måneden! Igjen, det blir kjempe deilig å endelig komme inn i sine egne rutiner.
7. Jeg har aldri hatt grønne fingre, og alt jeg skaffer av blomster og planter… de dør. Nå har jeg til sammen fire planter som lever, to av dem har jeg hatt i ett år nå, så jeg er ganske stolt! Men derfor tenker jeg det er på tide å ta inn en til.. kanskje to.. Leiligheten trenger mer grønne planter og noe med farger, så det skal bli supert å få pyntet opp litt så fort jeg finner noen planter jeg liker.
Peew, innlegget i går var tungt å skrive og jeg måtte ta sånn ca tolv pauser og bare hylgrine litt for meg selv. Så noen meltdowns ble det, men det er så deilig å kunne skrive ned følelsene og tankene sine på denne måten. Det er derfor jeg elsker å blogge, det er derfor jeg startet min første blogg som 14 åring. Jeg elsker å skrive og ta bilder, og det er så deilig å kunne ha sitt helt eget sted der man kan dele sine egne meninger, få ut følelser og tanker man sitter og ruger på uten å fortelle det til noen. Dette er mitt fristed der jeg kan dele det jeg selv ønsker.
Jeg har fått mange gode ord fra nærmeste familie og venner om at de likte teksten veldig godt, noe jeg setter veldig stor pris på å få høre. Selv klarer jeg ikke lese den uten å gråte da dette er mine følelser og hva som suste rundt hodet mitt for ett år siden, og hva som fortsatt murrer i bakhodet mitt. Det var så godt å skrive dette innlegget, og veldig godt når det ble så godt tatt i mot av de som stod igjen med meg da farfar ble borte.
Nå er det ikke lenge til jeg skal legge meg kjenner jeg. Middagen er inntatt og nå må jeg få unnagjort et par ting, også er det rett i senga.
Jeg hadde ikke vært hos deg enda etter jeg kom tilbake fra USA, før 08.mai. Det var nesten så jeg utsatte det èn dag til, farfar.
Tenk om jeg hadde kommet en dag senere, ville du da ventet en dag til?
Det føles nesten som du visste, det føles som du ventet. Ventet på at jeg skulle komme inn den døren en gang til. Du var sliten nå, farfar. Du kjempet en enorm kamp som selv du visste du ikke kunne vinne.
Du har alltid vært morsom, tilstede, støttende og glad. Når du ble syk viste du meg enda en side av deg selv – styrke. Du viste meg hva det vil si å være modig, hva det vil si å være sterk. Når kroppen kjempet så hardt i mot deg, likevel klarte du å holde motet oppe. Da det ble tungt for deg å snakke og holde deg våken i mer enn 10 minutter av gangen, da viste du igjen styrke. Du ville alltid være en del av samtalene rundt deg og helt til det siste, så smilte du, farfar.
Jeg og pappa satt ved sengen din. Visste du at dette var siste gangen? Jeg ga deg en klem før jeg dro og strøk deg på armen.
Dagen etterpå ringte pappa meg og jeg hørte han gråt. Jeg forstod med en gang hva som hadde skjedd.
“Nå er det over..”
Neste dag kom og jeg fikk spørsmål om jeg ville se deg. Jeg hadde aldri sett et menneske som ikke pustet før.. mitt første møte ble deg. Jeg var så redd for å gå inn dit, for jeg visste at du ikke var der lenger. Men der var du, i den samme sengen der jeg så deg sist. Du var blekere nå farfar og huden din var kald.
Pappa hadde med seg roser og spurte om jeg ville legge en i kista de hadde lagt deg i. Så klart jeg ville det. Jeg strakk meg over deg og la rosen ved armen din før jeg strøk hånden din, akkurat som jeg hadde gjort da vi så hverandre for siste gang. Kunne du føle noe av det farfar? Jeg håper du følte det. Den kjærligheten i det rommet var alt til ære for deg. Farfar, morfar, pappa og ektemann.
Jeg håper du er på et godt sted, og du skal vite at du var og fortsatt er høyt elsket av alle rundt deg. Det er helt uvirkelig at du er borte.
Det er det som skremmer meg med døden, du bare forsvant. For alltid. Og kommer aldri tilbake.
♥ Men du lever videre farfar, her, i hjertene våre. Du blir aldri glemt. ♥
♥ Elsker deg farfar og savner deg hver eneste dag. ♥
Dette var noe jeg skrev dagen etter kurset i USA var ferdig.
Jeg har gledet meg og gruet meg så lenge til dette eventet, og nå sitter jeg her med tårer i øynene. Det er over. Jeg er så utmattet etter de siste dagene. Jeg er fylt med så mange følelser og jeg vet virkelig ikke hvordan jeg skal få dem ut med ord. Jeg er så uendelig takknemlig for alt jeg får oppleve, alt jeg lærer og hvor mye jeg vokser!
Spennende ting venter meg. Det kommer til å bli mer utfordrende enn noe annet jeg har opplevd tidligere, men jeg er villig til å gi alt for å nå dit jeg er ment til å være – For å bli den personen jeg er ment til å være.
Det var bare litt av et sjokk å lande hjemme i Norge. Mye som skulle gjøres på veldig kort tid og jeg fikk egentlig ikke særlig tid til å tenke.
Nå er det en uke siden vi kom hjem allerede og det føles så fantastisk! Igjen – jeg har blitt veldig glad i California, men jeg trives så godt hjemme. Alltid vært veldig hjemmekjær og da er det så rart å være borte så lenge.
Så jeg tror vel det er denne ukas fucked up/fired up. Veldig mye å gjøre og deilig å være hjemme. Men jeg fikk jo ikke tatt fucked up/fired up for forrige uke, så her kommer den! To fluer i en smekk! Jeg elsker å være effektiv!
FUCKED UP
At kurset er over. Det jeg hadde gruet meg til så lenge, jobbet så hardt mot og gledet meg vanvittig mye til… var så alt for brått over! Det varte i 12 timer begge dagene, men det føltes virkelig ikke sånn! Ikke for meg. Jeg vet det var veldig mange i det rommet som var lei av trapper og lei av å sitte stille, men jeg elsket hvert eneste sekund av disse dagene. Når det da brått var ferdig forstod jeg ingenting! Jammen! Jeg vil lære mer!
FIRED UP
Det er vel liten tvil om hva min fired up, er! Kurset jeg deltok på tirsdag og onsdag forrige uke var helt magisk og det gjør virkelig noe med meg! Jeg føler meg som en helt annen person etter kun disse få dagene. Det er det mest intensive kurset jeg noen sinne kan forestille meg, men det er helt klart verdt det! Jeg ble fylt med ny energi, fler mål og en enda klarere vei for hva jeg skal gjøre fremover. Jeg er så supergira for dette her!
Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått! Dagene har flydd av gårde og de seks ukene som jeg trodde skulle vare i evigheter, føltes som dager. Jeg har vært to uker i Florida og fire uker i California. Hvem skulle trodd det? Hvem skulle noen sinne trodd at jeg skulle få oppleve alt dette her? At jeg skulle sitte her som den første.. den eneste..
Det jeg har gruet meg og gledet meg enormt til i fire måneder er nå over og jeg er så klar for fortsettelsen. Jeg er klar for jobben som nå ligger foran meg.
Nå skal vi reise til flyplassen og komme oss på flyet som skal frakte oss hjem. Åååh, det føles deilig å si. Hjem. Ja, det er kjempe deilig i California og jeg trives så utrolig godt på denne plassen her, men det er ingenting som hjemme. Og jeg kan nesten ikke vente med å komme hjem til mine nærmeste. Det blir helt fantastisk!
Og det blir kjempe deilig å komme seg inn i mine egne treningsrutiner igjen. Som jeg nevnte for noen uker siden.. jeg savner faktisk treningsstudioet. Det er alltid koselig å komme inn der og jeg er inne i min egen boble, noe som er utrolig deilig. Ja, det er slitsomt og jeg hater det. Men det gir meg så mye i hverdagen når det kommer til struktur og humør. Det gir meg motivasjon gjennom dagen.
Mens vi stod i køen til denne her begynte hele kroppen min å skjelve. Skulle jeg virkelig gå inn i et stort rør og vente på at gulvet skulle forsvinne under meg? Frivillig? For ja, det er akkurat det som skjer inne i et sånt rør.
Hun som stod ved det røde røret så at jeg var veldig redd og prøvde å roe meg ned med at dette er den minst skumle av alle sammen. Den mildeste av alle vannskliene i parken. Seriøst? Isåfall reiser jeg hjem!
Etter litt mer overtaling, gikk jeg inn i røret, lente meg godt inntil veggen bak meg, krysset armene og beina, for så å vente på støtet. Hun som skulle trykke på knappen kikket inn vinduet og viste tommel opp for å sjekke om jeg var klar. Det fantes ikke en celle i kroppen min som ville vise henne en tommel som peket oppover. Men av en eller annen merkelig grunn, så gjorde hånden min bevegelsen for meg! Åh fuck! Hva har jeg gjort nå?! Jeg vil ut! Jeg vil hjem!
Sett meg i en helt sinnssyk berg-og-dal-bane! Jeg tar heller det enn vannsklier! Og hvertfall denne her!
Plutselig hørte jeg en stemme der inne med meg. En stemme som telte nedover. Gud som jeg hadde lyst til å løpe ut derfra!
3 . 2 . ….. 1 BOOM
Jeg rakk ikke en gang reagere før gulvet forsvant under meg og jeg kjenner at jeg faller. Etterfulgt av vann som blir skylt over hodet mitt mens ryggen klarer å stabilisere 100% kontakt med sklia igjen. Deretter begynner panikken å smyge seg på! Får… ikke… hugh… pust..he…
Også kjenner jeg det..
Følelsen av å gli.
Dette var jo ikke så ille..
Bortsett fra alt vannet som kommer i ansiktet mitt på vei ned.
SPLOSJ! Så var jeg nede. Hvem skulle trodd, hæ? Meg!!! Inne i et sånt rør!
Etter et dobesøk, går vi til neste sklie, henter en blå matte og kommer oss opp alle trappene for å stille oss i kø. Og jeg begynner å skjelve igjen. Du skal ligge på magen på en blå matte, skli gjennom et mørkt rør, så kommer du ut i fri luft, deretter kommer stupet. Rett ned, hodet først… på magen!
Tårene presser seg frem i øynene mine og jeg kjenner frykten nok en gang sprer seg i kroppen min. Jeg tør ikke! Hva om man tipper fremover i det man er på vei ned stupet? Da mister kroppen grep til sklia, du ramler fremover, tar en trekvart salto på vei ned, så brekker du nakken.. også dør du…
Oh heell noo!
Gruppen før oss stilte seg klare ved hvert sitt rør med matten foran seg, klare til start. Det røde lyset skinner fremdeles… når som helst nå. Grønt lys, de sparker i fra og off they go!
Min gruppe står for tur. Jeg går bort til sklien jeg har fått tildelt, men jeg er den eneste som ikke stiller meg opp. Jeg feiger ut! Jeg klarer ikke! Hva om? Hva hvis? Jeg er ikke klar for å dø i dag! Jeg vil ikke sitte i rullestol! Jeg vil ikke havne i koma! Pliis ikke tving meg!
To av guttene som skulle skli med oss kikker på meg, etterfulgt av en rolig stemme
“It’s not that bad!”
Jeg vet ikke hva som skjedde, men før jeg vet ordet av det, går kroppen min med bestemte steg bort til min sklie. Jeg stiller meg klar med alle de andre, når vi får grønt lys – sparker jeg fra.
Jeg er inne i enda et rør! På en matte, på magen… med hodet først..
No way back now!
Hva tenker jeg med?! Panikken sprer seg i hele kroppen min idet jeg ser et glimt av lys i enden. Ånei! Nei, nei… neineineineinei Jeg angrer! Jeg vil ikke!
Der kommer stupet, og jeg forstår at det er nå jeg bare må ligge stille. Ikke len deg fremover.. ikke bakover.. dette er ikke tidspunktet å få hysterisk anfall, Kathrine. Pust med magen! Bare bli liggende!
Suget.. rushet som ilet gjennom meg på vei ned. Friheten av å kjenne kroppen din i “fritt fall” på denne måten… En helt ubeskrivelig følelse!
Vel nede holdt jeg på å drukne av alt vannet jeg inhalerte de siste 5 meterne.. men likevel ropte jeg “EN GANG TIL! EN GANG TIL!”
Vi gjorde det igjen, og jeg fikk bare enda mer vann i nesa. “EN GANG TIL!”
Jeg forstår virkelig ikke hva som egentlig gikk av meg.. men vi tok den tre ganger på rad. Jeg som var sikker på at jeg kom til å dø. Men neida.. Det rushet på vei ned.. det var det som drev meg. Det var det som fikk meg til å fortsette. Det ble litt som en berg-og-dal-bane. I det minste er det nok det jeg innerst inne fortalte meg selv.
Denne opplevelsen har gjort så mye med meg og det er bare helt fantastisk å kjenne på alle disse følelsene og tankene. De to siste dagene har jeg vært så nervøs, redd, sint og lei meg. Samtidig som jeg har vært så glad, lettet, motivert, inspirert og… fri. Det er den følelsen jeg kjenner mye på nå. Frihet. Og det er bare helt fantastisk.
Jeg velger å ikke gå så veldig mye inn i detalj på det hele, for jeg vet det ikke er særlig mange som kommer til å forstå. Ingen utenfor dette kan noen sinne forestille seg hvilken verdi dette har for meg som person. Dette har forandret livet mitt og jeg er så utrolig spent på fortsettelsen herfra! For fire måneder siden trodde jeg ikke at jeg turde å delta på dette her. Det er et veldig intenst kurs og du må gjennom ting du virkelig ikke kan se for deg. Ting du ikke tror du kommer til å klare, ting du ikke helt forstår hvorfor. Men fy fader så mye dette har gjort med meg!
For fire måneder siden deltok jeg på mitt første kurs og jeg var så skjelven i hele kroppen i det jeg gikk inn i det rommet. Jeg var sjenert, redd og veldig usikker på meg selv. Hvordan skulle jeg klare dette? Men jeg kom meg gjennom det og tok i mot hver eneste utfordring som ble sendt min vei. Neste mål var det intense kurset, der jeg visste jeg hadde mye å jobbe med før 24-25.april. Nå er det hele over og jeg har nok en gang overrasket meg selv med hvor mye jeg tåler og hva jeg faktisk kan få til. Nok en gang tok jeg i mot alle utfordringer på strak arm.
Men dette er bare begynnelsen. Jeg har nå nye mål å jobbe mot, og jeg ser på de neste 8 månedene med et åpent sinn og med iver og glede. Jeg har så mange følelser og tanker, og det er fremdeles rotete i hodet mitt. Men jeg skal ta meg tid til å få reflektert over hva jeg har vært gjennom. Hva jeg er en del av.
Jeg har fått gode tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk, og det er så godt å kjenne på følelsen av å lykkes selv om jeg har gjort fler ting feil. Jeg vet det er mange som ikke takler konstruktiv kritikk, jeg har selv vært der hvor jeg tok det personlig om noen ga meg kritikk for hva jeg gjorde. Men så lenge det er fortjent og det er for å gjøre deg bedre – du skal ikke ta det som negativt i det hele tatt!
Nå skal jeg ta meg tid til å reflektere over de siste dagene. Bare la alt synke inn. Informasjonen. Tankene. Inntrykkene. Følelsene. Min visjon.
Denne uka har gått så fort og jeg kjenner at nervene smyger seg på for de kommende dagene. Men hei! Før jeg får et mentalt sammenbrudd, så skal jeg gi forrige ukes Fucked Up/Fired Up. Let’s roll.
Tiden går så alt for fort og jeg føler meg ikke forberedt for det kommende kurset i det hele tatt, selv om det er dette jeg har jobbet mot de siste fire månedene. DETTE SKAL GÅ!
FIRED UP
Jeg har alltid elsket å ta bilder. Helt fra jeg var liten har jeg syntes kameraer har vært veldig spennende og tok bilder med det jeg kunne finne. Andres telefon, andres kameraer, jeg fikk engangskamera jeg kunne ha med på turer – tok de med til en fotobutikk og fikk bildene fremkalt og la dem alle i permer. Jeg fikk mitt aller første kamera i konfirmasjonsgave og det var virkelig med meg OVERALT! Jeg tok bilde av absolutt ALT jeg kom over. Kameraet mitt var festet til hånden min på samme måte som telefoner er nå. Noe som resulterte i at jeg har fanget mange gode minner i løpet av livet.
Jeg sparte lenge til et speilreflekskamera og når det endelig lå i mine hender… det var bare et av de lykkeligste øyeblikkene i livet mitt. Og det har vært med meg på så utrolig mye og hjulpet meg å fange minner jeg setter så utrolig stor pris på å ha i dag.
Men de siste to årene har jeg mistet gnisten.. jeg aner ikke hvorfor, det er bare noe som har forsvunnet og jeg tar ikke lenger med meg kameraet når jeg skal ut av døra. Jeg tar ikke en gang bilder med mobilen. Dette er noe jeg virkelig har savnet. Jeg mistet gleden ved å ta bilder og siden det har vært en så stor del av livet mitt, følte jeg faktisk at jeg mistet meg selv enda mer på bakgrunn av dette.
Men i det siste har jeg fått tilbake den gnisten. Jeg elsker å ta bilder og det gir meg så mye glede igjen. Noe som er en veldig deilig følelse. Så jeg vil gjøre alt jeg kan for å fortsette å holde liv i denne flammen ved å kaste på enda mer ved. Så ja, kameraet mitt kommer igjen til å være med meg hvor enn jeg går.
