Jeg kan ikke tro hvor fort tiden har gått! Dagene har flydd av gårde og de seks ukene som jeg trodde skulle vare i evigheter, føltes som dager. Jeg har vært to uker i Florida og fire uker i California. Hvem skulle trodd det? Hvem skulle noen sinne trodd at jeg skulle få oppleve alt dette her? At jeg skulle sitte her som den første.. den eneste..
Det jeg har gruet meg og gledet meg enormt til i fire måneder er nå over og jeg er så klar for fortsettelsen. Jeg er klar for jobben som nå ligger foran meg.
Nå skal vi reise til flyplassen og komme oss på flyet som skal frakte oss hjem. Åååh, det føles deilig å si. Hjem. Ja, det er kjempe deilig i California og jeg trives så utrolig godt på denne plassen her, men det er ingenting som hjemme. Og jeg kan nesten ikke vente med å komme hjem til mine nærmeste. Det blir helt fantastisk!
Og det blir kjempe deilig å komme seg inn i mine egne treningsrutiner igjen. Som jeg nevnte for noen uker siden.. jeg savner faktisk treningsstudioet. Det er alltid koselig å komme inn der og jeg er inne i min egen boble, noe som er utrolig deilig. Ja, det er slitsomt og jeg hater det. Men det gir meg så mye i hverdagen når det kommer til struktur og humør. Det gir meg motivasjon gjennom dagen.
Mens vi stod i køen til denne her begynte hele kroppen min å skjelve. Skulle jeg virkelig gå inn i et stort rør og vente på at gulvet skulle forsvinne under meg? Frivillig? For ja, det er akkurat det som skjer inne i et sånt rør.
Hun som stod ved det røde røret så at jeg var veldig redd og prøvde å roe meg ned med at dette er den minst skumle av alle sammen. Den mildeste av alle vannskliene i parken. Seriøst? Isåfall reiser jeg hjem!
Etter litt mer overtaling, gikk jeg inn i røret, lente meg godt inntil veggen bak meg, krysset armene og beina, for så å vente på støtet. Hun som skulle trykke på knappen kikket inn vinduet og viste tommel opp for å sjekke om jeg var klar. Det fantes ikke en celle i kroppen min som ville vise henne en tommel som peket oppover. Men av en eller annen merkelig grunn, så gjorde hånden min bevegelsen for meg! Åh fuck! Hva har jeg gjort nå?! Jeg vil ut! Jeg vil hjem!
Sett meg i en helt sinnssyk berg-og-dal-bane! Jeg tar heller det enn vannsklier! Og hvertfall denne her!
Plutselig hørte jeg en stemme der inne med meg. En stemme som telte nedover. Gud som jeg hadde lyst til å løpe ut derfra!
3 . 2 . ….. 1 BOOM
Jeg rakk ikke en gang reagere før gulvet forsvant under meg og jeg kjenner at jeg faller. Etterfulgt av vann som blir skylt over hodet mitt mens ryggen klarer å stabilisere 100% kontakt med sklia igjen. Deretter begynner panikken å smyge seg på! Får… ikke… hugh… pust..he…
Også kjenner jeg det..
Følelsen av å gli.
Dette var jo ikke så ille..
Bortsett fra alt vannet som kommer i ansiktet mitt på vei ned.
SPLOSJ! Så var jeg nede. Hvem skulle trodd, hæ? Meg!!! Inne i et sånt rør!
Etter et dobesøk, går vi til neste sklie, henter en blå matte og kommer oss opp alle trappene for å stille oss i kø. Og jeg begynner å skjelve igjen. Du skal ligge på magen på en blå matte, skli gjennom et mørkt rør, så kommer du ut i fri luft, deretter kommer stupet. Rett ned, hodet først… på magen!
Tårene presser seg frem i øynene mine og jeg kjenner frykten nok en gang sprer seg i kroppen min. Jeg tør ikke! Hva om man tipper fremover i det man er på vei ned stupet? Da mister kroppen grep til sklia, du ramler fremover, tar en trekvart salto på vei ned, så brekker du nakken.. også dør du…
Oh heell noo!
Gruppen før oss stilte seg klare ved hvert sitt rør med matten foran seg, klare til start. Det røde lyset skinner fremdeles… når som helst nå. Grønt lys, de sparker i fra og off they go!
Min gruppe står for tur. Jeg går bort til sklien jeg har fått tildelt, men jeg er den eneste som ikke stiller meg opp. Jeg feiger ut! Jeg klarer ikke! Hva om? Hva hvis? Jeg er ikke klar for å dø i dag! Jeg vil ikke sitte i rullestol! Jeg vil ikke havne i koma! Pliis ikke tving meg!
To av guttene som skulle skli med oss kikker på meg, etterfulgt av en rolig stemme
“It’s not that bad!”
Jeg vet ikke hva som skjedde, men før jeg vet ordet av det, går kroppen min med bestemte steg bort til min sklie. Jeg stiller meg klar med alle de andre, når vi får grønt lys – sparker jeg fra.
Jeg er inne i enda et rør! På en matte, på magen… med hodet først..
No way back now!
Hva tenker jeg med?! Panikken sprer seg i hele kroppen min idet jeg ser et glimt av lys i enden. Ånei! Nei, nei… neineineineinei Jeg angrer! Jeg vil ikke!
Der kommer stupet, og jeg forstår at det er nå jeg bare må ligge stille. Ikke len deg fremover.. ikke bakover.. dette er ikke tidspunktet å få hysterisk anfall, Kathrine. Pust med magen! Bare bli liggende!
Suget.. rushet som ilet gjennom meg på vei ned. Friheten av å kjenne kroppen din i “fritt fall” på denne måten… En helt ubeskrivelig følelse!
Vel nede holdt jeg på å drukne av alt vannet jeg inhalerte de siste 5 meterne.. men likevel ropte jeg “EN GANG TIL! EN GANG TIL!”
Vi gjorde det igjen, og jeg fikk bare enda mer vann i nesa. “EN GANG TIL!”
Jeg forstår virkelig ikke hva som egentlig gikk av meg.. men vi tok den tre ganger på rad. Jeg som var sikker på at jeg kom til å dø. Men neida.. Det rushet på vei ned.. det var det som drev meg. Det var det som fikk meg til å fortsette. Det ble litt som en berg-og-dal-bane. I det minste er det nok det jeg innerst inne fortalte meg selv.
Denne opplevelsen har gjort så mye med meg og det er bare helt fantastisk å kjenne på alle disse følelsene og tankene. De to siste dagene har jeg vært så nervøs, redd, sint og lei meg. Samtidig som jeg har vært så glad, lettet, motivert, inspirert og… fri. Det er den følelsen jeg kjenner mye på nå. Frihet. Og det er bare helt fantastisk.
Jeg velger å ikke gå så veldig mye inn i detalj på det hele, for jeg vet det ikke er særlig mange som kommer til å forstå. Ingen utenfor dette kan noen sinne forestille seg hvilken verdi dette har for meg som person. Dette har forandret livet mitt og jeg er så utrolig spent på fortsettelsen herfra! For fire måneder siden trodde jeg ikke at jeg turde å delta på dette her. Det er et veldig intenst kurs og du må gjennom ting du virkelig ikke kan se for deg. Ting du ikke tror du kommer til å klare, ting du ikke helt forstår hvorfor. Men fy fader så mye dette har gjort med meg!
For fire måneder siden deltok jeg på mitt første kurs og jeg var så skjelven i hele kroppen i det jeg gikk inn i det rommet. Jeg var sjenert, redd og veldig usikker på meg selv. Hvordan skulle jeg klare dette? Men jeg kom meg gjennom det og tok i mot hver eneste utfordring som ble sendt min vei. Neste mål var det intense kurset, der jeg visste jeg hadde mye å jobbe med før 24-25.april. Nå er det hele over og jeg har nok en gang overrasket meg selv med hvor mye jeg tåler og hva jeg faktisk kan få til. Nok en gang tok jeg i mot alle utfordringer på strak arm.
Men dette er bare begynnelsen. Jeg har nå nye mål å jobbe mot, og jeg ser på de neste 8 månedene med et åpent sinn og med iver og glede. Jeg har så mange følelser og tanker, og det er fremdeles rotete i hodet mitt. Men jeg skal ta meg tid til å få reflektert over hva jeg har vært gjennom. Hva jeg er en del av.
Jeg har fått gode tilbakemeldinger og konstruktiv kritikk, og det er så godt å kjenne på følelsen av å lykkes selv om jeg har gjort fler ting feil. Jeg vet det er mange som ikke takler konstruktiv kritikk, jeg har selv vært der hvor jeg tok det personlig om noen ga meg kritikk for hva jeg gjorde. Men så lenge det er fortjent og det er for å gjøre deg bedre – du skal ikke ta det som negativt i det hele tatt!
Nå skal jeg ta meg tid til å reflektere over de siste dagene. Bare la alt synke inn. Informasjonen. Tankene. Inntrykkene. Følelsene. Min visjon.
Denne uka har gått så fort og jeg kjenner at nervene smyger seg på for de kommende dagene. Men hei! Før jeg får et mentalt sammenbrudd, så skal jeg gi forrige ukes Fucked Up/Fired Up. Let’s roll.
Tiden går så alt for fort og jeg føler meg ikke forberedt for det kommende kurset i det hele tatt, selv om det er dette jeg har jobbet mot de siste fire månedene. DETTE SKAL GÅ!
FIRED UP
Jeg har alltid elsket å ta bilder. Helt fra jeg var liten har jeg syntes kameraer har vært veldig spennende og tok bilder med det jeg kunne finne. Andres telefon, andres kameraer, jeg fikk engangskamera jeg kunne ha med på turer – tok de med til en fotobutikk og fikk bildene fremkalt og la dem alle i permer. Jeg fikk mitt aller første kamera i konfirmasjonsgave og det var virkelig med meg OVERALT! Jeg tok bilde av absolutt ALT jeg kom over. Kameraet mitt var festet til hånden min på samme måte som telefoner er nå. Noe som resulterte i at jeg har fanget mange gode minner i løpet av livet.
Jeg sparte lenge til et speilreflekskamera og når det endelig lå i mine hender… det var bare et av de lykkeligste øyeblikkene i livet mitt. Og det har vært med meg på så utrolig mye og hjulpet meg å fange minner jeg setter så utrolig stor pris på å ha i dag.
Men de siste to årene har jeg mistet gnisten.. jeg aner ikke hvorfor, det er bare noe som har forsvunnet og jeg tar ikke lenger med meg kameraet når jeg skal ut av døra. Jeg tar ikke en gang bilder med mobilen. Dette er noe jeg virkelig har savnet. Jeg mistet gleden ved å ta bilder og siden det har vært en så stor del av livet mitt, følte jeg faktisk at jeg mistet meg selv enda mer på bakgrunn av dette.
Men i det siste har jeg fått tilbake den gnisten. Jeg elsker å ta bilder og det gir meg så mye glede igjen. Noe som er en veldig deilig følelse. Så jeg vil gjøre alt jeg kan for å fortsette å holde liv i denne flammen ved å kaste på enda mer ved. Så ja, kameraet mitt kommer igjen til å være med meg hvor enn jeg går.
Der var uken over og Malin har nå blitt kjørt til flyplassen. Disse dagene har gått så fort og vi har kost oss så masse, selv om jeg har vært opptatt med jobb denne uka og forberedelser til kurs neste uke. I går var vi i San Diego og det var virkelig helt herlig å være tilbake. Etter to timer i bil ankom vi San Diego, parkerte bilen og gikk til Seaport Village. Det er en bitteliten landsby med forskjellig type restauranter fra verden over, gateartister, folk som spiller panfløyte, musikkfestivaler, og i parken ved siden av flyr folk med drager. Det er så koselig der og det er litt vanskelig å gå rundt uten å smile.
Etter en lunsj på en gresk restaurant tok vi båten over til Coronado Island, der det også er en tilsvarende liten landsby ved stranda, det er et gammelt hotell med historisk verdi, kjempe fine lange strender vekk fra det mest travle bylivet.
Når vi hadde kikket litt på denne øya, tok vi Uber tilbake til fastlandet og skiftet klær før vi gikk til restauranten der vi skulle spise middag. Det var her jeg smakte på sushi for første gang for 2,5 år siden, og jeg husker jeg var skikkelig skeptisk, men det viste seg at Hei! Jeg liker sushi! Etter den turen har det blitt noen sushimiddager, så jeg gledet meg til å spise her igjen. Maten var akkurat som jeg husket. Kjempe god!
Så ja.. alt i alt hadde vi en helt super dag i San Diego. California gir meg faktisk ro i sjela!
På turen vår til Orlando, nevnte kjæresten min at det var en vannpark vi kunne reise til. En med masse vannsklier, bølgebasseng, og et basseng med strøm slik som på Discovery Cove. Ehm.. Unnskyld meg.. sa du vannsklier? Som i at vi reiser til en park full av vannsklier? Frivillig? Hva skal vi der? Ikke tving meg til dette, vær så snill!
Vi ble enige om at hvis han ønsket å ta vannsklier, så skulle han få gjøre det, jeg kunne helt fint stå å se på. Null problem. Jeg kunne plaske i strøm-bassenget mens han tok vannsklier.
Men det hele endte med at jeg ble med på en vannsklie, så enda en. En til som var så langt utenfor min komfortsone, og en til, hvorfor ble jeg med på enda en? Før jeg visste ordet av det hadde jeg tatt hver eneste vannsklie i hele parken! Hvem skulle trodd det? Jeg føler virkelig jeg har overgått en evig lang frykt der jeg helt til nå såvidt har turt å ta vannsklier som er skapt for små barn.
Den turen for to år siden åpnet øynene mine for vannsklier, men jeg skal ærlig innrømme at nå som det er såpass lenge siden jeg tok en vannsklie sist, så er jeg nesten litt redd igjen. Men ikke fullt så ille, og det er en deilig følelse. En skikkelig deilig følelse!
Nå når jeg ser tilbake på denne dagen og søker opp videoer på YouTube av de forskjellige skliene kan jeg ikke tro at jeg faktisk har tatt alle sammen! Hvordan turde jeg? Jeg er verdens største pingle når det kommer til vannsklier, men denne dagen fikk jeg tydeligvis så mye mer mot enn jeg tror er sunt.
Så klart, jeg var pissredd før hver eneste sklie, men det var så gøy og jeg likte hver eneste en! Favorittene og også de jeg var mest redd for er Ihu’sBreakaway Falls og Taumata Racer
Hadde du sett meg før jeg tok disse så hadde du nok anbefalt meg å ikke gjøre det. Som sagt.. jeg tar alt av berg-og-dal-baner, men det er noe med vannsklier som får det til å gå kaldt nedover ryggen min.
Hæppi lørdag! Gjett hvem som klarte å bli solbrent på vei ned til stranda i går… Jess.. ikke bare jeg, men Malin også. Hun er mye mer brent enn hva jeg er. Men jeg kan kun takke det faktum at jeg allerede har vært i USA i en måned, og kroppen min er litt mer vandt til sola.
Men åååå! Jeg er såå spent på denne dagen at jeg klarer ikke sitte stille… Jeg fant ut at jeg ikke hadde noen rene sokker å ha på meg på tur, men det går fint.. Jeg stjal noen sorte ankelsokker av Runar. De er faktisk overraskende behagelige og former seg etter foten. Tror jeg skal adoptere de.
I dag skal vi til San Diego! Æææ! Jeg har lengtet litt etter San Diego siden vi var der for 2,5 år siden, og nå skal vi faktisk tilbake dit! Og tilbringe en hel dag i denne byen. Hurra meg rundt!
Planen i dag er å ta båt inn til Coronado – en veldig fin øy som minner om en liten landsby. Etter noen drinker i sola skal vi tilbake til fastlandet og spise en alt for god sushi-middag. Så blir det så klart lunsj og shopping innimellom slagene. Dette blir bare en fantastisk dag, og den perfekte avslutningen på Malin sitt opphold. Hun reiser hjem i morgen og jeg kan ikke tro at denne uken virkelig har gått så fort.
På onsdagkveld gikk vi ned til byen i Dana Point der vi har spist middag tidligere, men denne gangen skulle vi prøve et nytt sted. Vi visste ikke om det var bra eller ikke, men det var jo verdt et forsøk.. og fy fader så god mat de hadde der! Vi spiste sushi, etterfulgt av kylling fylt med soppstuing… soppstuing er seriøst noe av det beste jeg vet! Veldig sær favorittrett egentlig, men guuud det er så deilig!
De hadde til og med grillet vannmelon, noe jeg ikke har spist på siden vi var i Santa Barbara for 2,5 år siden. Det var også første gangen jeg smakte på det. Det høres jo ikke noe godt ut. Grilla vannmelon.. hvem kom på det liksom? Men joda.. det var faktisk kjempe godt! Og når vi så det på menyen her måtte vi nesten teste det ut. Dessverre var den ikke like god som den i Santa Barbara, da den ikke hadde ligget lenge nok på grillen. Men det går fint, det var god uansett.
Så alt i alt var maten veldig bra der, så det blir nok ikke siste gangen vi reiser dit!
Nå gleder jeg meg virkelig til en hel dag ute i sola! I går våknet vi til masse regn og en ikke så veldig varm leilighet. Ikke særlig koselig. Men i dag skinner sola og jeg og Malin er klare for å reise til stranda! Det blir så deilig å slappe av og slikke sol i noen timer før vi reiser inn til Dana Point for å ta en kaffe, gå i parken og bare nyte alt denne byen har å by på! ♥
Hva gjør deg glad om dagen? California! Det er seriøst umulig å ikke bli glad av dette stedet! Jeg koser meg så enormt mye her og får en egen ro i kroppen jeg ikke får noe annet sted. Sol og sommer, lyden av havet ved stranda. Jeg bare koser meg så mye her, og skulle ønske det ikke var så uendelig langt hjem!
Hva var det siste du spiste? Knekkebrød. Mmm. Jeg var helt i ekstase da vi kom til California og jeg fant en hel hylle med norske ting på matbutikken! Merk forresten at denne hylla var egentlig bare et lite område, og norske ting var kun knekkebrød fra Sigdal. Men fy fader så stas det var!
Hvilken sang hørte du sist…Inside The Lines – Mike Perry. Sommerlåt og jeg elsker den!
Hva er favorittserien akkurat nå… Wentworth! Fy fader som jeg elsker den serien! Den er kun på amerikansk Netflix, så når vi har reist til USA, er det dette vi bruker kvelden på. Setter på en episode med Wentworth.. kanskje to også er det rett i seng. Det blir trist å ikke kunne se dette når jeg kommer hjem.
Hva skal du i helgen? Ååååh! Dette blir en magisk helg! Jeg gleder meg helt vanvittig! Fredag blir det mye kos på stranda og på lørdag reiser vi til San Diego! Herregud så herlig det blir! SAN DIEGO! Det er 2,5 år siden jeg var der sist, og jeg koste meg så mye der. Man forandrer seg mye på den tiden og jeg gleder meg til å se denne byen gjennom mine nåværende øyne. Og spise sushi!
Hvilken materialistisk ting ønsker du deg om dagen?
1. Et nytt kamera.. objektiv til kameraet.. enda et kamera.. og ny pc… fint at kontoen min ikke lar meg få lov. Haha!
2. Kaffemaskin som lager mocca osv.
Hvilken ikke-materialistisk ting ønsker du deg om dagen? Bedre engelsk vokabular og bedre selvtillit.
Nevn 3 ting du savner…
1. Sitte på hesteryggen og galoppere mot hinderet. Kjenne følelsen av å sveve gjennom lufta. Det er virkelig høyest oppe på listen over ting jeg savner! En av de beste følelsene i verden!
2. Familie og venner. Nå har jeg vært i USA i fem uker og jeg storkoser meg såå masse, men jeg kjenner det skal bli helt fantastisk å komme hjem til de jeg er så glad i! Og ikke minst kunne snakke norsk igjen hvor enn jeg går! Men nå er jo Malin her, så det hjelper jo litt.
3. Treningssenteret. Nå har jeg trent utendørs siden vi kom hit og jeg må virkelig innrømme en ting. Jeg er helt klart personen som liker bedre å trene på treningssenter. Der klarer jeg å ha 100% fokus, jeg får målt nøyaktig hva jeg skal gjøre og hvor hardt jeg har pushet meg selv. Av en eller annen grunn klarer jeg ikke å pushe meg like mye når jeg ikke har apparater tilgjengelig. Kroppen min sier litt for fort at nei takk! Stopp.. jeg vil av. Nå går jeg hjem! På treningssenteret har jeg ikke det problemet. Der koser jeg meg og pusher meg selv til svetten renner alle veier! Jeg digger det, og jeg gleder meg til 30.april! Da jeg skal tilbake på treningsstudioet igjen!
Det var noen helt magiske dager når vi var i Orlando, og jeg kan virkelig ikke tro at jeg har vært så heldig å få oppleve dette stedet. Ikke nok med det, vi var på Universal Studios hele tre dager, i tillegg til tre andre parker i løpet av uken! Når jeg ser tilbake på denne turen klarer jeg ikke å la være å smile. Livet var rett og slett perfekt!
Men over til Universal Studios, det var jo helt vanvittig mye å se og gjøre i disse to parkene og som forventet så fikk vi jo et lite knippe med favoritter, og jeg har lagt til en link til attraksjonene på selve navnet så dere kan ta en nærmere titt om dere ønsker.
Jeg tar absolutt alt jeg kommer over av berg-og-dal-baner. I det minste liker jeg å tro det. Jeg elsker de banene som går fort, har krappe svinger og gjerne har noen looper. Så jeg anser meg selv som ganske tøff når det kommer til dette vidunderet av en oppfinnelse. Men her.. Når jeg stod i kø til Rip Ride Rockit.. Jeg tror virkelig jeg aldri har vært så redd i hele mitt liv! Jeg kan være nervøs, grue meg og bli veldig spent. men dette var frykt. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg sa til R at “Jeg tør ikke” og jeg aner ikke hvor mange ganger tanken streifet meg å feige ut. “Det er jo ikke noe big deal.. jeg har tatt mye annet som er ille, så dette forandrer ikke at jeg er tøff når det kommer til berg-og-dal-baner” sa jeg til meg selv mens vi gikk opp trappene. Men jo.. det ville forandret mye.
R forsøkte å roe meg ned ved å si at “Du har tatt ting som er verre enn dette her. Det eneste som er ekkelt er den bakken som går rett opp 90 grader.” Jess! Helt riktig! Det er nøyaktig DEN jeg er piss redd for! Vi satte oss inn og jeg trodde jeg skulle få anfall idet jeg ble spent fast. Skal den lille greia der holde meg igjen? Opp der? Å herregud! Vi hadde bare noen få sekunder på oss til å finne en sang vi kunne høre på underveis. “Hvilken sang? Hvilken sang?!” ropte jeg til R da det tydeligvis var veldig viktig for meg å ha samme sang som han. Jeg tror det roet meg ned nok til at jeg ikke bare hoppet ut av denne vogna som skulle kjøre meg rett i døden. Trodde jeg hvertfall på det tidspunktet.
Det verste med denne turen var den bakken på 90 grader. For mens vi var på vei opp føltes det som jeg skulle ramle bakover. Det føltes virkelig som spennen som skulle passe på meg og mitt liv, ikke holdt godt nok fast i meg. Men jo.. problemet er at setene er jo vinklet litt bakover så du skal sitte komfortabelt, så når du skal opp denne bakken så vil du føle at du ramler bakover. Dette var en veldig ekkel følelse, men til tross for det så tok vi den to ganger til da vi begge likte den så godt. Det er noe helt annerledes fra alt annet vi har satt oss i fra før av, og resten av turen var bare morsom. Så de 12 sekundene før man nådde toppen av bakken, det skulle jeg klare å holde ut. Men etter gang nr to digget jeg hele berg-og-dal-banen.
Legg merke til at disse to er vann-attraksjoner, noe jeg egentlig ikke er så begeistret over. Men disse her.. wow! Den førstnevnte ble min favoritt i hele parken. Det er slik som tømmer-renna, men mye brattere. Vi var spent fast med belte, så det var kanskje derfor jeg følte meg trygg nok til å bare nyte selve turen istedenfor å uroe meg for at jeg skulle vippe fremover. Første turen med denne var jeg veldig redd, men så fort vi hadde kommet oss ned bakken var det jeg som maste på R “En gang til! En gang til!”
Dragon Challenge
Her sitter du under banen og det var vel denne vi endte opp med å ta flest ganger. Det var bare helt fantastisk å kunne dingle med beina mens du suste gjennom banen! Første gangen vi satte oss inn i denne var vi sikre på at vi skulle kjøre om kapp med den andre, for det er nemlig to identiske baner med hver sin vogn. Den ene er oransje og den andre er blå. Skuffelsen var vel tilstede når vi fant ut at vi ikke skulle kjøre om kapp. Men vi digget denne likevel og favoriserte vel den oransje, så det var den vi endte opp med å ta flest ganger. Etter å ha gjort litt research nå har jeg funnet ut at denne berg-og-dal-banen tidligere har vært slik vi så for oss, der det er et race om å komme først. Men etter noen uhell der noen ble skadet fordi vognene kom for nærme hverandre, begynte de å sende dem ut med noen sekunders mellomrom istedenfor samtidig. Og nå viser det seg at de dessverre stengte Dragon Challenge for ??? dager siden. 4.september var siste gang man kunne kjøre denne da de nå skal rive den 18 år gamle banen til fordel for en ny Harry Potter Thrill Ride. Trist men også fullt forståelig da man var avhengig av å sitte foran i vogna for å få optimal opplevelse.
Den magien de har klart å skape med den store 4D verden i disse parkene er helt ubeskrivelig! Du føler virkelig at du er en del av hva som skjer på skjermen foran deg. Jeg skreik og lo om hverandre og den følelsen av å sitte der er virkelig ubeskrivelig! Jeg kjenner jeg får et deilig sug i magen av å tenke på følelsen det ga meg. Vi likte også begge to Minions, men de tre som er nevnt over her var helt klart favorittene.
Hulken var også veldig bra, men setene ristet litt, noe som gjorde at jeg fikk veldig vondt i hodet allerede halvveis i Berg-og-dal-banen. Trist, for denne kunne vi gjerne tatt fler ganger enn to om den ikke var så ubehagelig.
