Jeg har jo ikke fortalt om den fantastiske Oslo-turen jeg og Stine hadde tidligere denne måneden! Fy søren som vi koste oss! Dette var en dag vi hadde planlagt lenge og sett frem til i fler måneder, og det var så deilig når kalenderen endelig viste “ESCAPE MED STINE”
Ingen av oss har prøvd Escape Room før, men alle vi har hørt så mye bra om det og gledet oss skikkelig til å teste det ut! Jeg skal være ærlig å si at jeg hadde ikke særlig høye forventninger. Hvor gøy kan det egentlig være å finne koder som skal låse opp en boks på veggen? Og hvor vanskelig kan det egentlig være å finne en nøkkel? Skal sies at jeg suger på alt som har med koder å gjøre, og alle sånne kode-spill på det store internettet – har jeg ALDRI fått til! Jeg har vel egentlig bare gitt opp før jeg har begynt. Men vi ville prøve noe helt nytt sammen, så jeg tenkte why not?
Men fy fader så overrasket jeg ble! Dette var såå gøy og ikke minst skummelt! Vi valgte mentalsykehus på Escape Games, og idet jeg gikk inn i rommet gikk det brått opp for meg at vi hadde valgt helt feil rom, med helt feil historie! Jeg tør ikke se skrekkfilmer en gang, og spøkelseshus gir meg så ekstreme grøsninger, at selv rumpehårene reiser seg og jeg får lyst til å spurte ut derfra og hylgrine. Hvordan kunne vi noen sinne tro at dette var en god idè?
“Tip toe, through the window” og kvinneskrik var alt jeg kunne høre. Dèt og min egen puls som gikk fra 60 til 170 på veldig kort tid! JEG VIL HJEM!
Vi klarte å løse fler av kodene og jeg ble faktisk imponert av oss begge to. Vi krabbet gjennom en luke og inn i neste rom. Her sleit vi som f med oppgavene og brukte litt for lang tid til at dette noen sinne ville gå bra. Pysete som vi er, så hadde ingen lyst til å gå inn i neste mørke rom – hvertfall ikke alene! Vi fikk opp enda fler låser og løste gåtene. “Kom igjen! Fortfortfort!” Plutselig hører vi skritt ute i gangen og vi skjønner at vi er fucked. Likevel fortsetter jeg å snurre rundt på den idiotiske låsen jeg har i hånda! Nope! I´m not going down!
“Tiden er ute. LØP!” Og du kan tro vi løp! Jeg dytter Stine foran meg og roper “LØP!”, mens jeg snubler over et rør på gulvet. Stine stuper ned i luka vi kom fra og kræsjer i veggen, før hun klarer å åle seg ut med fire hjerneceller mindre. Jeg er i full flight-mode, da jeg er bakerst! Jeg hater å være bakerst, for den personen er nå ute etter meg! Jeg kaster meg ned i luka og krabber gjennom. Når jeg er i sikkerhet, smeller Stine igjen luken sånn at den tingen ikke skal komme etter oss. Pheeww. We survived! Eller.. ikke egentlig. For hadde dette vært på ordentlig, så hadde vi dødd.
Let´s be honest – hadde dette vært på ordentlig så hadde jeg hatt så panikk, at de få minuttene jeg ikke lå bevisstløs på gulvet, så hadde jeg sittet i fosterstilling i en krok.
Vi hadde det virkelig så gøy der inne, og best av alt – dagen var ikke over enda! Vi koste oss med is i sola, skravlet og kikket i et par klesbutikker, før det var på tide å komme seg til Aker Brygge og spise middag. Stine hadde snakket så mye om dette stedet, og jeg hadde skyhøye forventninger. Og kort oppsummert – det skuffet ikke! Søtpotetfries med aioli – ut av en annen verden! Og brownies med vaniljeis.. jeg har virkelig ikke ord for hvor god den var! Den var helt amazing!
Senere på kvelden var det på tide å ta bussen hjem. Men de har jo flyttet på bussholdeplassen siden sist jeg tok buss fra Vika. Jeg har aldri knotet så mye med å finne ut hvor jeg skal gå på bussen, og det var såvidt vi rakk den! GPS´en var på, men selv den visste ikke helt hvor bussen gikk! Men vi kom oss hjem, og dagen kunne virkelig ikke blitt bedre!
